Jeg er avhengig av andre. – Det er vel du også.
Benedicte Aass er sogneprest i Sande og skribent i KABBs Synlige stemmer.
Vårt krav til selvstendighet fører til sosiale skiller mellom mennesker. Mange av dem som trenger hjelp til store eller små ting i hverdagen, kan falle utenfor og kjenne seg ensomme. Hadde vi erkjent at vi alle trenger hverandre både til hjelp og nettverk ville det ikke skapt så store skiller mellom mennesker.
En spurte meg: «Er du avhengig av andre?» – med en tydelig negativ klang i stemmen. Svaret mitt var selvsagt nei. Vi er da ikke avhengige av andre. Vi er selvstendige og klarer alt selv. Slik må det være for å delta i vårt samfunn. Vi skal klare oss selv, og skrekken er at vi trenger andre i hverdagen. For hva skjer da? Kanskje vi er redde for friheten til å ta egne valg. Vi er redde for å bli bundet fast, eller hindret i å utfolde oss. Vi er redde for å være til byrde for andre, og vi er redd for ikke å kunne yte.
Men er ikke sannheten motsatt, for oss alle. Vi er avhengige av andre. Vi er sosiale. De aller fleste av oss trenger et fellesskap. Familie og venner betyr mye for oss. De står ved vår side i tykt og tynt. Vi kan ikke alt selv. Noen ganger trenger vi familie, venner eller fagpersoner til å gjøre noe for oss. Vi trenger av og til veiledning og råd. Det er jo bra, for det bygger nettverk og relasjoner, eller gir noen noe å leve av.
Det aller meste av dette går automatisk. Vi tenker ikke over at vi spiller på lag med andre i hverdagen.
Jeg tror det er viktig at vi erkjenner at vi trenger hverandre, og at det er greit. Kanskje var vi flinkere til det før, da alle måtte bidra for at arbeidet i hjemmet og ute skulle gå rundt. Nå oppdrar vi barn til å bli selvstendige og uavhengige mennesker og ser med skrekk fram til tiden som gammel, hvor vi trenger hjelp fra andre igjen. Om vi måler livskvalitet utfra hvor selvstendige vi er, vil det endre holdningene våre overfor andre mennesker, og det gjør oss mer ensomme.
I kirken snakker vi mye om et fellesskap hvor vi behøver hverandre. Kirkens arbeid på alle plan er bygget på frivillighet og på fellesskap. Grunnlaget er ikke først og fremst at man skal yte så mye, men det er fellesskapet mellom de døpte. Vi som deler en felles tro på Jesus. «Det er ikke godt for mennesket å være alene» sa Gud, og skapte et menneske til. Vi er en samling av mennesker som er døpt og som tror, og som i kraft av dette hører sammen. Et fellesskap, hvor vi skal vise omsorg for hverandre. Der vi skal vi møte hverandre som likeverdige mennesker enten vi kan bidra med å gjøre mye, eller bare bidra med tilstedeværelse.
Vi lever i et samfunn hvor ytelse og prestasjon står sterkt. Det er lett å kjenne på mislykkethet om man ikke føler at man strekker til. Jeg ønsker meg et samfunn og en kirke som ikke måler folks prestasjonsevne og selvstendighet, før de blir ønsket velkommen. Et samfunn som våger å innrømme og leve etter erkjennelsen at vi er gjensidig avhengig av hverandre. Gud har ordnet det slik for at vi ikke skal være alene og ensomme. For at vi både skal kunne bidra og hjelpe til, men også kunne ta imot omsorg fra andre.
Les flere artikler av Benedicte Aass:
Lett er ikke alltid best
