Jeg er blind, ikke fritt vilt

Jeg ble utsatt for overgrep av en mann jeg ikke kunne se, og ikke vet hvem er. Hva gjør jeg da?

Av Ranveig Bredesen

Synshemmede kvinner har dobbelt så stor risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep som andre kvinner. Dette viser en undersøkelse som blir gjennomført i samarbeid mellom Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og Norges Blindeforbund, som VG omtalte 25. november. Hele 18 prosent av kvinnene i undersøkelsen har opplevd overgrep, mens tallet i resten av befolkningen er 10 prosent.

Jeg var på vei hjem fra T-banen. Det var ettermiddag og mange folk ute. En fyr hadde snakket til meg i T-banevogna, og i det jeg går ut griper han armen min for å «hjelpe meg», som han uttrykte det. Jeg rykket armen min vekk og ble urolig. Så gikk jeg hjemover fra stasjonen som om ingenting hadde hendt. I det jeg låser opp døra til min egen leilighet, hopper mannen opp bak meg og griper tak i meg. Han drar meg inn i min egen leilighet, som skulle være trygg, men brått er blitt en felle.

Tallene på mennesker med nedsatt funksjonsevne som blir utsatt for ulike overgrep er høye. Den som utøver slik adferd ser etter svake punkter, og det er ikke til å komme unna at vi som ikke ser overgriperen kan være enkle ofre.  Vi har vanskeligere for å oppfatte tegnene på at en person kan komme til å gjøre oss noe, når vi ikke kan lese kroppsspråk og bare må holde oss til det vi hører med ørene. Dermed blir det også lettere for overgriperen å slippe unna i etterkant. Jeg kan beskrive stemmen til min overgriper. Men hva hjelper vel det? Politiet kan ikke be vitner beskrive en stemme slik at den blir mulig å identifisere.

Hva skjedde med han som trengte seg inn i leiligheten min? Ikke så lenge før hadde jeg opplevd et overgrep av en jeg hadde et nært forhold til. Filmen av det som skjedde den gang kjørte gjennom hodet mitt og det eneste jeg greide å tenke på var at jeg ikke ville oppleve det samme enda en gang. Jeg reagerte på instinkt og kommanderte inntrengeren i det han prøvde å kysse meg at han skulle slippe meg og forlate huset.  Han ble usikker, slapp taket og etter hvert forsvant han ut døra.

Jeg kollapset på senga og ringte politiets nødtelefon. Først fikk jeg beskjed om at det ikke var en livstruende hendelse, så jeg måtte ringe et annet nummer. Da gråt jeg hysterisk og de sendte folk til meg. De møtte meg på en fantastisk måte! De var hos meg til noen andre kunne komme, og vi hadde en lang samtale. Problemet var at jeg ikke kunne beskrive for dem hvordan vedkommende så ut. Jeg kunne beskrive stemmen, det lille jeg kjente av berøring og lukt. Dette var selvsagt ikke nok til å finne ut av hvem han var.

Så kom ettervirkningene. Når jeg ble stanset av noen på gata som ville hjelpe meg, stivnet jeg og løp i panikk. Enhver mannsperson som ønsket å hjelpe meg eller bli kjent med meg, var i min bevissthet ute etter bare èn ting.

#meetoo-kampanjen har avslørt at det forekommer en mengde overgrep i kreative bransjer. Nå vet vi også at vi som har en nedsatt funksjonsevne er enda mere utsatt. Men vi skal nekte å være enkle ofre. De som prøver seg, skal i hvert fall vite at om vi ikke kan kjenne dem igjen på utseendet, risikerer de å få handlingene sine brettet ut og publisert, med den risikoen at noen andre kan identifisere dem. Når vi kjenner overgriperne, må vi også ta den belastningen det er å forfølge hendelsen. Vi skylder vår egen selvrespekt og andre potensielle ofre å vise at vi biter fra oss, vi også.

Har du en historie å dele, eller ønsker noen å snakke med?
Ta kontakt med Frank Tangen, mob. 405 95 546, e-post: frank.tangen@kabb.no, eller diakon Hilde Løwèn Grumstad, mob. 978 94 370

 

 

 

Synlige stemmer logo