Fryktelig spennende

Solveig-Marie Oma studerer musikk i Tromsø, og er en av fem skribenter i KABB-prosjektet Synlige stemmer.

 

Hva er du redd for? Det virker som det å bli blind, å ikke kunne se noe som helst, står høyt på marerittlista hos mange. De har masse tanker om hva jeg sikkert syns er skummelt, men de tar som regel feil.

Nesten alle som møter meg for første gang tror jeg er redd for trapper. De gjør alt mulig rart når vi kommer til ei trapp, teller høyt, griper tak i meg eller går irriterende sakte. Selvsagt er det mange mennesker som ikke er glad i trapper, men jeg syns de er helt supre. De er så systematiske og frie for hindringer at de er et av få steder jeg kan springe alene. Ofte gidder jeg ikke å sjekke om heisen er tilrettelagt når det uansett går mye fortere med trappa. Det at jeg er blind forsterker altså min kjærlighet til trapper. Jeg er så til de grader glad i høyder, fart og gyngende underlag at jeg sitter og smiler på flyet når det er masse turbulens. Og jeg får dårlig samvittighet fordi jeg koser meg mens andre passasjerer er redde. Folk får nesten sjokk når jeg klatrer opp i et høyt tre eller hopper fra et berg og ut i sjøen. Så skummelt! Så modig hun er!

Nei!

Saken er at sånne ting nesten ikke koster meg noe mot. Høyder, edderkopper, å snakke foran folk, alt sånt er artig for meg. Kanskje et adrenalinkick noen ganger, men definitivt ikke særlig skummelt. Det har lite med å være blind å gjøre. Jeg er bare den typen menneske som er innafor komfortsonen i høye bølger og heftig turbulens. Det er helt andre ting som skremmer meg.

Lederansvar, det kan være skummelt. Særlig hvis jeg er den som må ringe og ta opp noe alvorlig med noen. Jeg er ganske talentløs som diplomat og må sette meg ned og be Gud om visdom før jeg tør å ringe. For hvis jeg gjør feil, sier feil, kanskje de avskriver meg. Kanskje jeg har brukt opp velviljen. Jeg kan bli så redd for at jeg har gjort for store feil at jeg ikke får sove, så det er bare å glemme å bli politiker.

Følelsene mine, de er i hvert fall skumle greier. De svinger like ekstremt som lyset i Tromsø, og er like uforutsigbare som været i Trondheim. Det at jeg ikke gråter i begravelser betyr bare at det kommer seinere. Plutselig, midt i en orgeltime takler jeg ikke normal konstruktiv kritikk fra læreren. Tårene begynner å renne og det blir umulig å fortsette å spille. Så er kunsten å greie å få den stakkars læreren til å tro på at dette her ikke er hans skyld. Å være en kunstnersjel pakka inn i en akademisk kontrollfrik, tro meg, det er skummelt.

I likhet med mange andre funksjonshemmede har også frykten for å være for mye til bry begynt å gjøre seg gjeldende. Man må være takknemlig og trivelig nok, men uten at det blir unaturlig. Frykten for å sette alle andre blinde og svaksynte i et dårlig lys, den tror jeg de fleste unge synshemmede har kjent på. Vi er så sjeldne, folk husker møtene med oss. Også den evige frykten for å bli forskjellsbehandla. Hele mitt liv har jeg silt komplimenter og skolekarakterer gjennom det jeg kaller blindefilteret. Er dette sant? Er det fortjent? Eller sier hun det bare fordi hun veit at jeg er blind? Ville hun sagt det samme om jeg hadde kunnet se? Komplimenter av typen: «Wow! så tøft at du springer opp alle trappene i stedet for å ta heisen!», går inn det ene øret og ut det andre. De har nesten ingen vekt.

Det er urettferdig at de som ikke tør å kjøre berg- og dalbane blir kalt pysete mens jeg blir kalt kjempemodig når jeg bare har det gøy. Jeg er da også pysete. Jeg er så redd for å høre på opptak av meg selv at opptaket fra forrige konsert ligger urørt etter to uker. Så redd for å miste vennene mine at jeg kan bli fysisk dårlig og gå rundt og fryse hvis noen er sinte på meg. Så redd for å gjøre feil at jeg sikkert ikke hadde turt noe som helst om jeg ikke hadde hatt Jesus og den enorme kjærligheten hans med meg.
Dessuten har jeg fortsatt fugefobi. Bachs store, femstemte mesterverker er like fryktinngytende vakre som tigrer.

Vi har alle ting vi er redde for, men jeg tror ikke på at mindre syn må bety mer frykt i hverdagen. For noen gjør det det, for andre er hverdagen skremmende selv med hundre prosent syn. Min definisjon av mot er å gjøre noe på tross av frykten man kjenner. Hva er du redd for? Høyder? Da er du mye modigere enn meg om du hopper fra tremeteren. Nye mennesker? Da er det du som er modig den første dagen på den nye jobben. For min del skal jeg lære meg utenat en hel, femstemt tiger og framføre den i ei fin kirke. Hvis du hører på og liker det, da kan du få si at jeg er modig.