Hvem er annerledes?
– Noen typer annerledeshet betraktes som stigmatiserende, mens andre typer annerledeshet blir sett på som noe som gir status. Mennesker med funksjonsnedsettelser er ikke mer annerledes, det er bare mer synlig.
Sunniva Gylver (50) er prest i Fagerborg menighet i Oslo. Tidligere har hun blant annet vært programleder på TV og vært skribent i ulike aviser. Hun har et stort samfunnsengasjement. Særlig er hun opptatt av trosdialog mellom personer med ulik religion, og hun involverer seg sterk i miljøspørsmål. For omtrent et år siden ble Gylver utsatt for en livstruende ulykke, senskadene innebærer skade på synet og nedsatt arbeidskapasitet. Med ulykken og jobben hennes som prest som bakteppe, deler hun refleksjoner og erfaringer hun har fått i møte med mennesker med svært forskjellige bakgrunner.
Hva betyr det å være annerledes?
– Min opplevelse er at hver gang du blir godt kjent med et menneske, så rommer det mange flere nyanser enn det man først trodde. Jeg tror for eksempel ikke at blinde er noe mer annerledes enn alle andre. Men de blir en synlig gruppe.
– Noen typer annerledeshet håndterer vi veldig dårlig og det er belastende for den det gjelder. Mens andre typer annerledeshet håndterer vi bra, vi kan føle at det er en berikelse og det er gøy at andre også er annerledes.
– Men det er en stor forskjell på den formen for anderledeshet som er selvvalgt og skaper status, og andre former som oppleves som stigmatisering. I noen settinger har jeg kanskje fellestrekk med de andre at jeg er prest, eller har barn eller gløder for Harry Potter. Andre kan ufrivillig bli betraktet som innenfor en gruppe de ikke nødvendigvis ønsker å tilhøre. Jeg har for eksempel en venninne som er svært overvektig, og hun opplever stadig at man tenker at tykke mennesker er dumme. Det er også tankevekkende om man har en form for anderledeshet som nærmest blir betraktet som uttømmende for den du er. Du er muslim – og dermed er alt sagt. Eller: «han er skikkelig fotball-freak.» Da skjønner man som regel at fotball-freaken også har mange andre interesser og evner. Jeg har valgt å være Harry Potter-fan. Men man har for eksempel ikke valgt å være blind.
Fagerborg kirke ligger bare et kvartal unna Blindeforbundets lokaler i Oslo, og det er mange med tilknytting til blindemiljøet som bor i dette området. Gylver forteller at det er vanlig å se førerhunder og servicehunder i Fagerborg. Hun fremholder det at noen er synlig annerledes, utvider rommet blant alle andre som også går til gudstjenesten. Det kan berike miljøet på en positiv måte.
– Vi har noen kirkehunder her i Fagerborg som nok har mer kirkekompetanse enn de aller fleste, og det er veldig hyggelig, ler hun.
Ulykken
For et år siden syklet Gylver ned en bakke ikke langt fra kirken. En bil overholdt ikke vikeplikten, og det endte med at hun ble kastet over styret på sykkelen, og bilen kjørte over hodet hennes. Gylver forteller at det var en veldig rar følelse å våkne opp på intensivavdelingen. Å vite at du svever mellom vil og død. Å vite at det er faktisk det som skjer, uten at hverken du eller legene kan gjøre noe.
– Jeg har vært veldig heldig, legene hadde visstnok uttalt at «hun kommer ikke til å klare seg».
Ulykken har gått utover synet. Det medfører at Gylver lytter til en del lydbøker gjennom Lydhør-appen, som også benyttes av mang blinde. Hun forteller at hun ikke har kapasitet til å jobbe like mye som hun gjorde før ulykken.
– Det er flere som har spurt meg om ulykken var et vendepunkt. Men det kan jeg ikke si at det var for min del. Ting er stort sett som det var før.
Tro mot troen
Det at ting er som før, betyr også at Gylver har mange jern i ilden. Denne våren gir hun ut en andaktsbok for både muslimer og kristne. Sunniva Gylver og Bushra Ishaq har sammen skrevet en kristen/muslimsk andaktsbok, og de betrakter det som en aldri så liten verdensbegivenhet.
– Jeg får spørsmål om jeg ikke er redd for synkretisme eller religionsblanding i et slikt prosjekt. Men dette er ikke det. Bushra og jeg skriver hver våre tekster om hva troen betyr for oss. Vi ønsker å utfordre leseren til å lese noe som er skrevet fra et ståsted som de tidligere kanskje ikke hadde giddet å sette seg inn i. Ikke minst i møte med islam, er det mange nordmenn som kun har referanser fra debatter, politikk og stigmatisering. Men her presenterer vi et slags trosportrett. Prosjektet har gjort meg enda mer tydelig i min kristne tro, fordi jeg ser mer hva som er umistelig for meg. Jeg er også blitt inspirert i hvordan muslimer utøver sin daglige tro med bønnetider og hvordan de tar kroppen med i tilbedelsen – fellesskapet. Dessuten kan man si at jeg har vokst opp med en Ten-Sing-tro og en veldig «jovial» Gud. Da har det vært godt å bli minnet på den ærefrykten og tanken om Guds storhet som kanskje står enda sterkere i den muslimske tradisjonen.
Man kan si jeg har et livsmotto formulert av den danske lyrikeren og vitenskapsmannen Piet Hein: «Det finnes en ro som kun beror på, at man er tro mot det man tror på».
Tro og helbredelse
– Når en snakker om helbredelse, er det svært mange fasetter rundt dette temaet. I Bibelen møter vi mange fortellinger der helbredelse skjer, men også der det ikke skjer. Jeg tenker for eksempel på den ene som ble helbredet ved Betesda- dammen mens svært mange som lå på samme sted ikke ble det. Min opplevelse av de jeg møter med kroniske plager eller funksjonsnedsettelser, er at også de en veldig blandet gruppe. Noen er opptatt av å bli helt friske, om det ikke blir her, så vil det skje i et liv etter døden. Mens andre sier: er sykdom eller funksjonsbegrensninger synonymt med et onde som skal vekk for at alt skal være bra? Hva om dette er et mangfold som skal være?
– Grunnleggende vil jeg si at når helbredelse skjer i mange av Bibelens fortellinger, handler dette om at mennesker som har smerter, som blir stigmatisert og satt utenfor, de blir friske som et tegn på hva som skjer når Guds rike bryter fram.
– Jeg går alltid med to kors rundt halsen og det oppsummerer i stor grad teologien min også i møte med helbredelse. Det korset som henger nederst, har et bilde av en korsfestet Jesus. Det er for å minne meg på at Jesus selv har vært i de mørkeste avkroker av svik, smerte, tortur og død. Det minner meg på alle de andre som er på ulike vis korsfestet rundt omkring i verden. Det øverste korset pleier jeg å henge med innsiden ut, slik at det er tomt. Det minner meg på kraften i oppstandelsen. Jeg tror at en dag skal hele skapningen være helbredet. At den kjærligheten som gav seg selv for oss er sterkere enn alt.
Intervjuet med Sunniva Gylver finnes også som et lydintervju på KABBmagasinet.
