Lett er ikke alltid best

Benedicte Aass er sokneprest i Sande, Vestfold og en av skribentene i KABBs prosjekt «Synlige stemmer».

Jeg møter mange som gjerne vil hjelpe meg å få synet igjen. De forteller meg at løsningen ligger i forskning, alternativ medisin – eller forbønn. Livet mitt hadde nok vært lettere om jeg så like bra som andre, men det ville ikke blitt bedre.

En dag jeg var i butikken møtte jeg en dame jeg kjente. Hun hadde vært en tur i USA, og besøkt en menighet der. Jeg takket ja til å bli kjørt hjem, for jeg hadde litt å bære på. Da fortalte hun at hun hadde fått en åpenbaring fra Gud. «Du skal få synet» sa hun. Jeg ville gjerne snakke med henne om det, men det ville hun ikke høre så mye på. Man kan jo undre seg litt på hvorfor alle andre enn jeg får slike åpenbaringer. Hun var nemlig ikke den første.

Det er mange som ønsker at jeg skal få synet igjen, og noen har jobbet mye for det. Både forbønn, ny forskning og alternativ medisin gir av og til håp, og mange har gode ønsker på mine vegne. Ofte når jeg forteller at jeg ser dårlig trøster mange meg – eller kanskje seg selv? – med at forskerne snart vil finne en løsning, slik at også jeg skal se normalt igjen.
Mange ganger får jeg følelsen av at jeg burde ønske at synet mitt var bedre, men jeg gjør faktisk ikke det. For jeg forstår ikke hvorfor det å se godt skal gjøre at jeg får det bedre. Jeg har det jo bra. Er ikke det godt nok? Dessuten er tanken på å se helt normalt ganske skremmende for meg. Helt siden jeg var baby har jeg hatt det som nå. Det er med denne synsresten jeg har lært å mestre hverdagen, og forstå synsinntrykk. Skulle dette endre seg, ville jeg måtte lære mye på nytt. Å se ting som jeg aldri har sett før, ville innebære mye nytt å forholde meg til. Å forstå samspillet mellom mennesker gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk, som jeg i dag har andre måter å lese, ville være krevende, ikke minst fordi samfunnet rundt ville forutsette at jeg forsto det.

Av og til lurer jeg på om vi måler livskvalitet i fravær av utfordringer, med mindre vi pålegger oss dem selv. Derfor ventes det at vi gjør alt for å bli kvitt det som hindrer oss i å utfolde oss. I det minste burde vi ønsket at hindringene ble ryddet av veien.
Det er hender at jeg ønsker ting var lettere. Det hadde for eksempel vært enklere om jeg kunne kjøre bil. Men jeg tror alle mennesker i perioder kan ønske at ting var annerledes enn de er. Etter en tid forstår vi likevel at om det er lettere er det ikke alltid bedre for oss. Det er når jeg strever at jeg lærer noe om meg selv og andre. Det er når jeg strever jeg lærer å sette pris på livet og alt som betyr noe for meg.

Noen ganger tenker jeg at det hadde vært lettere for dem rundt meg, om jeg hadde normalt syn. Det hadde vært tryggere. For mange av oss skaper det usikkerhet, når noe er annerledes enn vi forventer. Jeg kan merke det når jeg møter mennesker i jobben min som prest. For noen skaper det usikkerhet at jeg er sterkt svaksynt, for andre betyr det ingenting. Men løsningen er ikke å ta bort det som er annerledes. Svaret kan heller være å sette ord på det. Vi mennesker trenger at noe er annerledes, at noe bryter med normalen. Det får oss til å reflektere, og vi lærer å sette pris på det vi har.

Noen ganger kommer folk bort til meg og forteller om mennesker som har evne til å helbrede. Da kan vi ha en god samtale rundt temaet. Andre ganger kommer de på Guds vegne og forkynner at det bare er å be, så skal alt løse seg. Da opplever jeg at både jeg og troen min ikke er god nok. Da Jesus møtte den blinde Bartimeus, spurte han: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Det er mitt behov Jesus spør etter, ikke andres. Og det er jeg som skal få lov å uttrykke det. Det er jo meg det handler om.
Jeg tror på helbredelse. Jeg tror at det kan skje under. Men jeg tror ikke at det alltid gagner. Det er ikke alltid best om det er lett. Noen ganger er det også en god helbredelse å kunne hvile i at livet er som det er. Å kunne falle til ro og akseptere situasjonen. Jeg tror jeg kan gjøre mest for andre, ved at jeg aksepterer at livet mitt er som det er. Det er da jeg kan gi mest i møte med andre.

Les flere artikler av Benedicte Aass:
Når hjelpen skaper nye hindringer
Når det er bra at det er glemt