Møtet mellom et krusifiks og en blindestokk

Krusifikset henger i kapellet på retreatsenteret Høgsveen. Det fikk et hardt møte med en hvit stokk.

Et gammelt krusifiks og to nagler. En enkel, praktisk oppgave som blir til en opplevelse jeg sent vil glemme.

Omgitt av skogkledde åser på omtrent fem hundre meters høyde over Mjøsa, er jeg denne helga sammen med en del andre synshemmede. Vi er på en samling der stillhet, bønn og bibelmeditasjon står i sentrum. Vinteren har ikke helt sluppet taket her oppe enda, men lyden av snø som smelter og fuglekvitter vitner om at våren ikke lar seg stoppe.

Jeg har gått opp til et lite kapell i skogkanten der jeg skal få se på et gammelt krusifiks. De som eier stedet jeg er på fant det i en bruktbutikk i Polen, og det har tidligere hengt i et veikapell et sted i Europa.

Siden jeg er blind, skal dette krusifikset henges opp i en høyde så jeg kan nå det og kjenne på det med fingrene mine. Det er stort, over en halv meter høyt, laget av tre og med Jesus i kjent positur med armene utstrakt og hodet bøyd. Han henger ikke på et kors, det er bare kroppen hans jeg holder i hendene.

Jeg får en praktisk og enkel oppgave. Å henge krusifikset opp på veggen med to nagler, en gjennom hver hånd. Det er allerede boret hull til dem. Etter at jeg har kjent på Jesusskikkelsen i noen minutter går jeg for å henge Ham på plass.

Det er en merkelig opplevelse å stikke naglene gjennom Jesu hender og feste dem i veggen. Jeg forsøker å dytte dem langt nok inn, men er redd for at krusifikset skal falle ned. I mangel av noe bedre tar jeg blindestokken min og hamrer løs på naglene for å feste dem skikkelig.

Det øyeblikket kommer jeg sent til å glemme. Den absurde følelsen, den voldsomme symbolikken i en egentlig rent praktisk handling… Jeg rett og slett slår Jesus med blindheten min, nagler ham fast til korset med mitt eget handikap. Jeg klarer ikke la være å ta det inn, og jeg faller på kne og gråter.

Jeg blir overraska og overvelda over min egen reaksjon. Både sinne, sorg , fortvilelse og til og med en slags tilfredsstillelse over å slå Ham slåss om plassen i meg. Det er nesten som om jeg virkelig var med på å korsfeste Ham den dagen for lenge siden.

En Frelser som kommer ned i en høyde så jeg kan nå Ham. Hans lidelse som blander seg med min egen smerte. En gammel figur av tre som likevel blir levendegjort for meg. Jeg kan ikke annet enn å ta det i mot.

 

HUDLØS

 

Dette er for vanskelig

Jeg klarer det ikke

Det går helt i stå

 

Jeg naglet deg fast

Gjennomboret hendene dine

Og du bare hang der – stille

 

Jeg slo løs på deg

Brukte blindheten min til å slå med

Og du bare hang der – stille

 

Du bare hang der

Tok i mot hvert eneste slag

Jeg ble stående igjen – gråtende

 

Her står jeg fremdeles

Fortsatt med blindheten i hendene

Og du bare henger der – stille

 

Å Jesus, hva skal jeg gjøre nå?

Jeg har ingen steder å gå

Ingen steder å gjemme meg

 

For du så det alt sammen

Du så det ingen andre har sett

Du så min hudløse, sårede sjel