Når byråkrater hindrer at barn blir inkludert – skoletransport

Jon Ivar Dypedal er informasjonsmedarbeider i KABB og skribent i Synlige stemmer


Blinde Petter på ti år fikk ikke lov til å ta med seg kamerater i taxien. Det måtte et vedtak i Oslo bystyre til for å fjerne en tåpelig regel som hindret Petter i å være sammen med venner. Hva forteller det om holdningene blant de som skal skape en god skoledag for alle elever?

Den 12. januar i år skrev NRK om Petter på ti år som er blind. Han får drosje til skolen hver dag, men han fikk ikke lov til å ta med seg noen i bilen, verken søsteren sin eller venner. Han skulle kjøre alene. Slik var reglene som utdanningsetaten i Oslo hadde fastsatt for elever med egen skoletransport: Sjåførene hadde ikke lov å ta med andre passasjerer, selv om det var ledig plass i bilen. Byrådet prøvde seg først med en løsning der sjåførene (!) skulle få lov til å bestemme om Petter og andre barn med drosjetransport skulle få ta med seg venner. Altså ville de legge til rette for at tilfeldige sjåførers dagsform skulle bestemme. Kommunens øverste organ måtte trå til for å tvinge byrådet og byråkratene til fornuft.

Jeg selv er 28 år gammel, nesten blind og har hatt tilrettelagt transport i alle år. Først til skolen, i dag til og fra arbeidsplassen. Jeg har selv erfart at et synshemmet barn kan ha utfordringer med å bli en fullverdig del av det sosiale miljøet på skolen. Skoleveien er utrolig viktig for den sosiale utviklingen og for å skape vennskap. Det er på skoleveien barn gjør avtaler om å treffes senere, leker og prater.

Jeg gikk på skole i et annet fylke enn Oslo og jeg kan ikke huske at transporten var noe problem for meg. Det var nok styr å ikke ha synet i hverdagen, om jeg ikke skulle vært utsatt for det samme som Petter. Jeg slapp i det minste å bli nektet å ha med venner hjem etter skoletid.

I 2016 publiserte Norges Blindeforbund i samarbeid med Ipsos en undersøkelse om mobbing blant synshemmede barn. To av tre av de spurte sa at de var blitt mobbet. Omkring halvparten svarer at de ofte blir utestengt fra lek og aktiviteter. Kanskje det er nok at barn selv ekskluderer hverandre, om ikke voksne byråkrathjerner også skal bidra til det.

Nå har jeg drosje til jobb nesten hver dag, og jeg spurte en av de som kjører meg ofte om dette med å ta med seg venner i taxien. I praksis er det veldig få sjåfører som ser det som noe problem, og det stemmer godt med min erfaring. For Petter var det regelrytterne som var problemet, og de befant seg attpåtil i den etaten som skal ha ansvar for at alle elever i Oslo har en god skoledag, og at også elever med spesielle utfordringer kan trives i skolen.
Fra 2. mars får Petter ta med seg venner hjem. En dum praksis er endret ved et politisk vedtak. Men jeg lurer på om den holdningene som lå under denne regelen, egentlig har forandret seg?

Les flere artikler av Jon Ivar Dypedal:
Hindrer funksjonshemmede seg selv?

Hvem bør være best på ikke å ekskludere?