Snakk til meg!
Heidi Halvorsen er fast skribent i Synlige stemmer. Hun jobber på Re videregående skole.
Å gå i butikker er noe jeg sjelden gjør helt på egenhånd etter at jeg mista synet. Som regel går jeg sammen med en ledsager. Jeg ser ikke lenger varene i butikken, eller ekspeditørene for den saks skyld. Jeg forstår at det kan skape usikkerhet hos deg som jobber i butikk: Hvem skal du henvende deg til?
Svært ofte henvender du deg til ledsageren min. Det er ikke alltid jeg legger merke til det, jeg er nemlig vant til å ytre mine egne behov og ønsker. Så jeg svarer som om du snakker til meg. Likevel forteller ledsageren min meg ofte etterpå at du konsekvent snakket til henne, selv om det er jeg som svarer på spørsmålene dine. Ofte oppleves dette problematisk for ledsageren min. Hva skal hun gjøre for at du skal henvende deg til meg? Når det ikke hjelper at hun ikke svarer, kanskje må hun gå sin vei?
Ja, jeg skjønner at det er lettere å henvende seg til den som kan ha øyekontakt med deg. Jeg forstår at det er enklere å forklare og vise til en som er lik deg selv i kommunikasjonsform. Som ser blikk og kroppsspråk. Men jeg har altså ører, jeg kan helt utmerket snakke og forstår hva du forteller.
Du skjønner, jeg er faktisk ganske vanlig! Jeg er ikke stort annerledes enn den som går ved siden av meg – selv om den hvite stokken min kanskje roper ut et annet budskap. Hadde det gjort det enklere å snakke til meg om jeg lot stokken ligge igjen hjemme? Jeg lurer på det av og til. Som den gangen på tivoli der jeg måtte bevise at jeg faktisk var kapabel til å gå opp og ned en trapp for egen maskin før jeg fikk være med berg- og dalbanen, mens hun som gikk bak meg ikke trengte det. Hun hadde to glassøyne, men hadde ikke med seg den hvite stokken…
Det kan hende dette er en temmelig liten sak å skrive om i den store sammenhengen. Hva gjør det egentlig om du henvender deg til ledsageren min i stedet for til meg? Det ødelegger ikke dagen min akkurat, men du verden så glad jeg blir de gangene jeg opplever det motsatte! Som da jeg skulle kjøpe en duk på Princess. Hun som sto i kassa oppførte seg mot meg som om jeg var helt normal. Hun henta duker, lot meg kjenne på stoffet og forklarte meg hvordan de ulike mønstrene så ut. Jeg kunne til slutt helt på egenhånd avgjøre hvilken duk jeg ville ha, og jeg gleder meg nesten til hver gang jeg skal handle i den butikken igjen.
Så ja, det betyr litt for meg likevel – det å bli sett. Underlig i grunnen, at fordi jeg ikke kan se deg, så kan du oppleve det vanskelig å se meg? Men bare så du vet det: Jeg ser deg egentlig svært godt! Bare ikke med de vanlige øynene mine. Men jeg er Efullt tilstede, og jeg er oppmerksom og interessert i det du vil si. Derfor er min oppfordring til deg: Snakk til meg! Ikke lat som om jeg ikke er der, våg å se på meg, jeg er en vanlig kunde. Jeg trenger bare litt hjelp av en annen til å finne fram til kassa di og de tingene jeg ønsker å kjøpe i butikken din.
Les flere artikler av Heidi Halvorsen:
