17 år gamle Route (i midten) har tidligere gått på blindeskole. Han går nå integrert i vanlig offentlig skole. Medelevene skifter på å sitte sammen med han for å hjelpe når han trenger det.

Blind i et av verdens fattigste land

Ekroll, Turid Kind

Publisert 14.12.2007

Madagaskar er et av verdens fattigste land, og det å ha et handicap er svært vanskelig. For mange er det likestilt med å være tigger. Der har det har ikke vært vanlig å tenke at blinde kan lære å lese og skrive, klare seg selv i dagliglivet og aller minst få et arbeid og tjene sine egne penger.

I KABB har det lenge vært et grasrotønske om å hjelpe blinde på Madagaskar. Blindeskolene har vært et naturlig utgangspunkt, og KABB har ved flere anledninger sendt dit hvite stokker, manuelle punktskriftmaskiner, bildekk og ulltepper.

Sist høst dro KABBs diakon Solfrid Seljås Leinebø og landsstyremedlem Einar Kippenes til Madagaskar for å se på mulighetene for et utvidet engasjement, konkretisert gjennom økonomisk bistand, materiell hjelp og holdningsskapende arbeid. En viktig oppgave vil også være å bidra til at blinde blir sett på som likeverdige studenter og arbeidstagere.

- Holdningsskapende arbeid har tatt lang tid i Norge, og det er ingen grunn til å tro at det vil gå raskere på Madagaskar, sier Solfrid Seljås Leinebø. Men hun legger til at KABBs engasjement kan være et viktig bidrag i riktig retning.

- KABB har gått inn i et forpliktende samarbeid med Det Norske Misjonsselskap (NMS), som har over 80 års erfaring og mye kompetanse i arbeidet for blinde, og også døve, på øya. I dag har den gassisk lutherske kirken overtatt og driver 4 blindeskoler og en yrkesskole for blinde.

- Det var NMS som inviterte oss ned for å se og oppleve arbeidet, og til samtale om de videre mulighetene. Vi håper at vi i løpet av dette året i samarbeid med NMS kan få til et prosjekt finansiert av NORAD, forteller Solfrid.

- Hvordan var møtet med Madagaskar?

- Et fattig land, ja vel, men så vakkert og med så mange muligheter! Og møtet med enkeltpersoner gjorde stort inntrykk, både ledere i kirka og ledere for blindearbeidet, personalet ved skolene og ikke minst møtet med elevene. Vi var på gudstjeneste i den største lutherske kirka i hovedstaden Antananarivo, med over 2000 til stede. Verdigheten, respekten for det hellige og den mektige sangen gav meg en katedralfølelse. Sangen var også noe som preget møtet med elevene på blindeskolene – noen spilte og de andre sang gassiske sanger, flerstemt med god rytme og stor sangglede, forteller diakonen.

- Prosentvis er det flere blinde på Madagaskar enn i Norge. Det skyldes blant annet fattigdom og visse kulturelle forhold. Utenfor de store byene er det for eksempel sjelden jordmor til stede ved fødsler. Mange blinde kommer heller aldri til noen blindeskole, de er prisgitt et liv i fattigdom og de er helt avhengig av familienes varierende omsorgsevne.

- De som kommer til blindeskolene er heldige. Der møtte vi motiverte elever og engasjerte lærere. Dette sammen med en positiv holdning som vi møtte hos kirkeledelsen og i det statlige utdanningsdepartementet