Bærekraft og værekraft

Det er en besnærende tanke at økt kjøpekraft, som har brakt oss fremskritt med ubalansen og overforbruket, kan benyttes til å kjøpe oss ut av ubalansen som overforbruket har påført oss. Det er pengene som skal sikre naturens egen evne til å reprodusere, videreført i en tankegang om et fortsatt forbruk som vi er vant til. 

Men er dette utvikling? Dersom jeg så velger å teste uttrykket bærekraftig utvikling på KABBs 75 år lange historie, hva kan da assosiasjonene komme til å bli?

KABB har over tid gjennomgått store forandringer, og det er sant at pengene har vært smøremidlet i denne utviklingen. Men de som bar KABBs idé og engasjement fra første stund, var kvinner og menn som ga tid og penger til et nøkternt og beskjedent forbruk. 

Slik er det fortsatt. Kvinner og menn fra ulike landsdeler og ulike samfunnslag, bidrar til å bære et ansvar for synshemmede ved å støtte arbeidet gjennom trofaste pengegaver. Dette er nokså fjernt fra hva mange tenker om bærekraftig utvikling. Den kraften som bærer oss, er Guds velsignelse, en kraft som ikke kan kjøpes, men som gis gratis til de som søker Hans visdom.

I vår tid er det stadig snakk om aktiv dødshjelp. Vi sorterer etter kriteriene et verdig liv og et uverdig liv. Et samfunn som ikke har krefter til å bære de svake, bærer på et alvorlig sykdomstegn. Holder det ikke å bli født med en værekraft, kraften til bare å være, eller tildeles vi verdighet gjennom vår egen evne til å bære?

Ingenting kan bæres uten at det omgis av en kraft. Å bli båret rommer en passivitet hvor man aktivt overgir seg til kraften. Å bære sine egne svakheter kan bli en tung byrde. Derfor forkynner kirken: bær hverandres byrder. Skam, skyld og synd blir en knugende byrde. Kan dette byttes ut med en motkraft som tilbyr hvile? Han som råder over liv og død, og kjenner vår evne til bærekraft, tilbyr oss i bytte et åk og en byrde som er lett. (Matt. 11,30)