Andakt

Menigheten i Makedonia som forbilde.

Hanssen, Bjørn

Publisert 27.10.2009

”Brødre, dere skal nå få høre om den nåde Gud har vist menighetene i Makedonia. De har vært hardt prøvet, men deres store glede og deres dype fattigdom har gjort dem rike og villige til å gi. For de gav etter evne, ja, over evne og frivillig… De ba oss inntrengende om å få lov til å være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige.” 2. Kor 8.1-4.

Innimellom kan jeg kjenne på oppgitthet og fortvilelse over uretten som blir kristne blinde til del når det kommer til prioriteringer og fordeling av midler, enten det er fra stat eller kirke.

Som barn sang jeg med entusiasme Alf Prøysens vise om Bakvendtland.
Menigheten i Makedonia har virkelig inntatt rollen som bakvendtlandet, tenker jeg. Helt løsrevet fra vår egen logikk. Menigheten i Makedonia skiller seg fra visa til Prøysen gjennom at dette ikke er fri diktning, men er en virkelighetsbeskrivelse i Bibelen, som vi kristne blir nødt til å ta stilling til.

Paulus sitt utsagn utfordrer, og for velstående nordmenn er det en provoserende påstand om hva som har gjort menigheten i Makedonia rik. Deres dype fattigdom har gjort dem rike! Unnskyld meg, vi snakker om finanskrise, uteblivelse av midler og knapphet på ressurser i arbeidet for Guds rikes sak. Er menigheten i Makedonia noe i nærheten av det, og evt. hva slags rikdom er det vi snakker om?

Det er her jeg kjenner jeg kommer i konflikt med meg selv. Det er så menneskelig å overse og redusere velsignelsens dype erfaring, også når en lever i et trosprosjekt. Det ligger en dyp sannhet i å leve i et avhengighetsforhold av Herrens velsignelse og hans etterfølgere som tar hans kall på alvor. En stadig søken etter kontroll og behagelig velvære gjør læringskurven særs bratt.

Det kan oppfattes både bespottelig og
overmodig når jeg prøve å bytte ut navnet til menigheten i Makedonia i Paulus sin beretning med organisasjonen KABB. Men dersom jeg våger, kjenner jeg på, at for vår del er det sannheten om fattigdommen som har gjort oss rike. Å gjøre seg avhengig av bønn og tillit til Herren, gjør rik! Ikke velstående på penger, men rike på erfaring av Herrens omsorg og omtanke, og som kommer i tillegg til at Han også inntil i dag har sørger for oss materielt. Det benektes ikke at det er krevende, for det utfordrer menneskelig logikk og det vi tenker om Gudsrikets vekst og behagelig velvære. Velvære har sin pris, den kan fort gå arm i arm med en egenskap som heter lunkenhet.
Profeten Jesaja understreker følgende: I stillhet og tillit skal deres styrke være. Jes. 30,15. Her er vi ved poenget!