Meny
Du er her:Hjem>maler>Verdens heldigste
Verdens heldigsteSynlige Stemmer

Verdens heldigste

Av Heidi Halvorsen, skribent i Synlige stemmer, et KABB-prosjekt
Publisert 01.02.2017
Gode venner er gull verdt. Det har jeg hørt mange ganger. For hva hadde skjedd med den blinde Bartimeus og den lamme mannen om ingen hadde vært så greie å føre dem til Jesus? Jeg har sett, men vært blind i ni år. Jeg gruer meg allerede til søndag, Jesus.

Verdens heldigsteHeidi Halvorsen Sist søndag handlet prekenteksten om den blinde Bartimeus. Søndag som kommer skal den lamme mannen bli gjenstand for predikantenes tolkning.
Så heldige de var, den blinde Bartimeus og den lamme mannen som det står om i Markus evangelium i Bibelen! De hadde jo så snille mennesker rundt seg – den lamme hadde fire fantastiske venner som var så greie at de tok ham med til deg, Jesus. Og så flaks for Bartimeus! Noen hadde fortalt ham om deg, noen fortalte ham at du kom forbi, og så førte de ham til deg. Han hadde jo aldri funnet veien selv, veit du, og du kunne så klart ikke gått til ham? Nei og nei, så heldige de var, stakkarene.

Jesus, jeg blir så sint! Veit du hvor mange «venner» jeg har hatt som så gjerne ville ta meg med til deg? Veit du hvor mange ganger de i sin omsorg og iver har bedt for meg? Veit du hvor mange ganger jeg har følt meg totalt idiot, totalt mislykka, totalt knust etterpå?

Jeg veit at predikanten på søndag ikke mente noe galt, jeg veit han bare tok utgangspunkt i bibelteksten. Han visste kanskje heller ikke at det var en blind person i salen. Om han visste det, tenkte han kanskje at han ga meg håp? Kanskje han tenkte at jeg ville bli glad for å høre at du bryr deg så mye om blinde, at du alltid vil helbrede de blinde. Kanskje ikke i dag, men kanskje en annen dag? Eller i det minste i himmelen?

Beklager, Jesus, jeg synes ikke det er særlig til trøst. Det gjør meg tvert i mot fortvila. Sint! Mer enn sint!

I Bartimeus sitt tilfelle er det helt klart ham selv som ønsker seg til deg:

«Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!»

Jammen godt at det kom noen og hjalp ham! Hva med meg? Ser du ikke at jeg vil til deg? Hører du ikke at jeg roper? Jeg vil bare ikke ha hjelp av noen velmenende venner som tror de fører meg til deg! For de fører meg heller langt ut i avgrunnen av fortvilelse med bønnene sine.

Og hva med den lamme mannen? Ønska han å komme til deg? Det har jeg lurt på mange ganger.

«Mens han (Jesus) forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på.»

Han var lam. Han kunne ikke gjøre noe til eller fra. Kanskje var det vennene hans som bare tok ham med til deg, til og med brøt opp taket. jeg ser ham for meg ligge og ønske seg langt vekk. Langt vekk fra stirrende blikk, fra medlidende øyne eller kanskje fra de som synes han var overmåte frekk. Bli firt ned fra taket, avbryte hele møtet – og ha alles oppmerksomhet retta mot seg. Hva tenkte han? Hvordan hadde han det? Og så velger du, Jesus, å si til den lamme: «Syndene dine er tilgitt.» I all offentlighet!

Hadde jeg vært den mannen – slik jeg har opplevd å bli bedt for – ført fram til deg… jeg hadde ønska at de hadde brutt opp gulvet også, så jeg kunne synke ned i mørket og gjemme meg der. akkurat som ikke ydmykelsen var stor nok ved at han lå hjelpeløs på gulvet foran deg, så sier du at han trenger syndenes tilgivelse?! Alle trenger det, det veit jeg godt. Men hva fikk det de som sto rundt til å tenke? Kanskje at «Ja, når han er lam, så må han ha gjort forferdelig mye galt.» Det var jo sånn mange tenkte, var det ikke? Og du bekrefter deres forvridde tanker. Og setter det sammen med helbredelsen etterpå!

Mannen fikk førligheten tilbake, han ble jublende glad. Ydmykelsen ble vendt til seier… 
Kanskje var det ham selv som ba vennene sine føre seg til deg, bryte opp taket til og med? det kan hende. men han ropte ikke på deg, han sa ingenting så vidt jeg kan lese i denne historien.

Mange taler jeg har hørt om dette framhever vennene til den lamme. Snille og gode var de som førte ham til deg. Disse vennene som skal være forbilder for oss - vi må også føre mennesker til deg så de kan møte deg! Så du kan røre ved dem… og hva er vel da mer naturlig og gudfryktig enn å ta med seg dama med den hvite stokken fram til Jesus?

Sånne historier gjør meg gal, skjønner du det?

Taleren på søndag kjente til en blind predikant. Han var ikke bitter på at han mista synet, for han kunne se så mange gode resultater av det i arbeidet sitt. Han kunne klart se Jesus med hjerteøya sine.
Jeg burde bli trøsta av det, ikke sant? Jeg burde tenkt: Å ja, det er jo det som er poenget! Jeg ser Jesus, jeg ser hvem han er selv om ikke de fysiske øya mine virker. Da gjør det jo ingenting at jeg er blind! Kanskje er det kjempefint at jeg er blind…

Men så hellig er jeg ikke, Jesus. Så sterk og ydmyk er jeg ikke. Ikke den egentlige meg i alle fall. Hadde noen spurt meg i offentlighet måtte jeg vel funnet på noe slikt å si – jeg kunne jo ikke akkurat avsløre kampene som foregår i meg på grunn av dette? At jeg slett ikke takler det akkurat nå!?

Og hva skal jeg gjøre da, Jesus? Når jeg ikke klarer å tenke at det er jammen til det beste at jeg er blind. Og ikke klarer jeg å komme til deg – eller la sånne snille venner ta meg med til deg. Da rømmer jeg heller motsatt vei! Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg veit ikke hvordan jeg skal tåle sånne tekster. Jeg veit ikke hvordan jeg kan slutte å slåss. Jeg håper vel at du ser meg nå, at du forstår. At du er hos meg i stormen som raser i meg. selv om det virker som om du ligger og sover i båten.

 

Relaterte artikler
Tips en venn

Kontakt KABB

Telefon: 69 81 69 81
Epost: kabb@kabb.no

Powered by Cornerstone