Meny
Du er her:Hjem>maler>Jeg blir så glad av å være blind
Jeg blir så glad av å være blind

Jeg blir så glad av å være blind

Av Kristin Berg, skribent i synlige stemmer, et KABB-prosjekt.
Publisert 23.06.2017
«Dere blinde er alltid så blide!» Ja, det er utrolig hvor godt humør man får av et synstap. Lukk øynene igjen, du klarer vel neppe å holde latteren tilbake!

Joda, helten må ha både væske og fast føde for å duge! For meg er også humor en livsviktig ingrediens i dagens faste vitamininntak. Jeg trenger små doser av latter og smil for å kjenne på sunnhet og styrke. Da er det jo godt å vite at jeg er født som en blid og lystig person! Med mitt genetiske utgangspunkt, som altså bestemte at øynene var synstomme, har jeg tuslet gjennom livet i en evig lykkerus. Jeg har drømmer hvor morsomme scener løfter meg gjennom natten. Mareritt vet jeg ikke hva er, lykken tillater ikke slike inntrengere. Hver morgen våkner jeg med et smil om munnen. Gledesutbrudd følger meg gjennom hele dagen. Andre blir alltid så lystige av å være sammen med meg.

Enhver arbeidsplass burde ha en ansatt med nedsatt syn. Da ville miljøet boblet og sydet av morsomme replikker. Smittende latterkuler ville alltid reddet en vanskelig situasjon og åpnet dører til ukjente og fargerike løsninger. Da vet du allerede litt om hvordan min arbeidshverdag er. Så kommer jeg hjem til familien hver ettermiddag. De andre bøyer seg ned mot vesken for å plukke opp husnøkkelen. Jeg derimot, krøker meg sammen i en ukontrollert latterbølge over en komisk situasjon som alltid oppstår der jeg befinner meg.

For at du skal forstå at jeg virkelig mener dette kan du jo bli med på en liten tur til jobben. Denne morgenen var et unntak. Jeg hadde nemlig sovet dårlig. Nattens drøm var uten smil og latter. Stemmene som utgjorde historien var harde og skremmende. Den ekle følelsen av uro lot seg ikke dusje bort. Turen til toget var som vanlig fire kilometer. Rett før stasjonen var det et område med svært mye støy levert fra flere gravemaskiner. De kraftige lydene blendet ørene totalt, jeg mistet helt opplevelsen av retning og kontroll. Den flinke førerhunden min skjønte nok at dette var en vanskelig situasjon. Han tok spesielt mye ansvar denne dagen. Lett og ledig geleidet han meg gjennom all støyen, bort fra lydene og tilbake til kontrollen. Vi jogget ned trappene. Da vi kom til perrongen kjente jeg en dyp takknemlighet og glede over at jeg har en så flink og stødig førerhund. Han fortjente litt ekstra ros. I lommen lå en godbit. Jeg hukte meg ned for å gi ham den. Brått kjente jeg at jeg bøyde meg ned tett inntil en annen person. Som for de fleste av oss nordboere ble dette en smule pinlig. Jeg reiste meg fort opp, trakk meg litt unna og beklaget beskjemmet den flausen jeg hadde forårsaket. Plutselig hørte jeg en høy, klar barnestemme si: «Mamma, hvorfor sa den damen med den fine hunden unnskyld til lyktestolpen der borte?»

Dette er vel en av de beste humorvariantene jeg vet om. De små, komiske situasjonene som oppstår helt uten forvarsel. De som ikke har noen hensikt eller motiv. De som ikke ønsker å såre eller tråkke på noen eller noe. Ofte er komikkopplevelsene vanskelig å dele med andre. Det kan være en stemning, et tonefall, en pause eller et sukk som er kjernen i det morsomme eller rare.

Mange ganger har jeg hørt: «Det er så fint at du kan le av synstapet ditt!» Men er de så sikre på at det er blindheten jeg ler av? Jeg er ikke sikker selv, nemlig. Men derimot kan jeg knekke sammen i latter over artige situasjoner som oppstår som følge av at øynene ikke virker.

Som det oppegående og tilstedeværende mennesket du er har du selvsagt gjennomskuet min fasade allerede. Noen av mine netter er også tunge. Jeg har morgener hvor jeg kjenner meg liten og redd. I møte med andre er det både tårer og triste tanker. Men jeg elsker at latteren kommer på besøk. Da blir ofte smerten mindre, redselen våger ikke brase frem i sin trolske skikkelse, håp kan gjenoppdages og harde punkter i sjelen kan få litt velfortjent og behagelig massasje. Du er den som vet best hvordan dine humorknapper virker. Den enkelte bærer i seg et indre kontrollpanel med et ulikt antall brytere og alternativ for innstillinger. Hvor godt «nettet» fungerer er avhengig av signalstyrke og gode filtre. Sender og mottaker må justere seg mot hverandre for at humoren skal oppnå en samstemt og gjensidig klang.

 

 

Så skjønt å høre latter, men når blir den for høy?

Så godt å kjenne stillhet, men når blir den til støy?

Så flott å merke nærhet, men når blir det for tett?

Så sterkt når ordet treffer, men når er vi på nett?

Så stor er stødig tillit, men når gir du deg hen?

Så vakker er respekten, men hva kan knekke den?

 

Relaterte artikler
Tips en venn

Kontakt KABB

Telefon: 69 81 69 81
Epost: kabb@kabb.no

Powered by Cornerstone