Meny
Du er her:Hjem>maler>Om å møte sårbarheten og gleden
Om å møte sårbarheten og gledenSynlige Stemmer Frank Tangen

Om å møte sårbarheten og gleden

Frank Tangen, redaktør for skribentprosjektet Synlige Stemmer
Publisert 14.07.2017
Fem blinde medmennesker har lært meg å våge å vise min egen sårbarhet. Og ta imot lysglimtene livet gir.

Det siste halvåret har jeg vært redaktør for «Synlige stemmer», et prosjekt i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte (KABB). Fem blinde skribenter har levert ukentlige tekster som er publisert på nett, delt via facebook, i nettaviser som Vårt Land og Dagsavisen, og har vært på trykk i flere papiraviser.
Da KABB startet prosjektet var det fordi en del av formålet vårt er å medvirke til at synshemmede skal delta aktivt i samfunns- og menighetsliv. KABB er den eneste kristne organisasjonen i Norge som er startet og drevet av mennesker med nedsatt funksjonsevne, og skal sørge for at synshemmede kommer til orde i det norske kirkelandskapet.

Vi hadde aldri drømt om den responsen tekstene fra de fem skribentene våre skulle få. Den første artikkelen fikk nesten 3500 klikk på vår egen nettside, og ble både sitert og lest høyt i gudstjenester i norske kirker søndagen etter. Og slik har det fortsatt gjennom 25 uker og 25 artikler om høyst ulike tema.

Alle artiklene har tatt utgangspunkt i forfatternes erfaringer med å leve med en synshemming. Altså en ganske smal tematikk. Hvorfor har de engasjert så mange? Hvorfor har arbeidet med disse skribentene og diskusjonene med dem om tekstene deres berørt meg selv så sterkt?

Jeg tror det er ganske enkelt: De skriver ikke egentlig om å leve uten syn. De skriver om å være menneske, om å være sårbar, om tap og seire som blir gjenkjennelige for alle.

Heidi skrev om hvordan prestens forkynnelse om en funksjonshemmet på Jesu tid opplevdes krenkende. Hun ble redusert til et objekt for andres omsorg. Hvordan ville jeg føle å bli fratatt mulighetene til å være en aktiv, handlende person som kan bety noe for andre? Og det attpåtil i kirken?
Jon Ivar skrev om da han ble utsatt for tvungen bønn om helbredelse på gata utenfor et kirkelokale. Hvor mange av oss har ikke opplevd hvordan det er å bli gjenstand for andre mennesker som har masse omsorg, men i underkant lav empati, og vil presse på oss quick fix-løsninger, enten det er forbønn eller dietter?
Kristin skildret opplevelsen av å komme inn i et lokale med ukjente mennesker og føle at alle stirret på henne. Alle vi som har hatt et snev av sosial angst kunne leve oss inn i beskrivelsen, og forstår hvor mye verre det er når du ikke kan møte blikkene.
Thomas fortalte om usikkerheten han føler når arbeidsplassen skal omorganiseres og nedbemannes. Skal han gå fra å være en likeverdig kollega til å havne nederst i søknadsbunken? Noen hundre tusen nordmenn til kjenne seg igjen: Vi er overflødige, har feil utdanning, er for gamle for enda en omorganisering. Arbeidsgiverne har mistet troen på oss.
Solveig-Marie stanger hodet i veggen mot Lånekassen, som straffer henne for ett eneste betalt spilleoppdrag i studieåret. Rekk opp handa, alle som har møtt regelryttere i offentlige instanser og bestemmelser som oppleves helt urimelige.

Forskjellen på de fem skribentene og meg som redaktør, er at de ikke har like lett for å skjule sårbarheten sin. Når du lever med noe så synlig som øyne som ikke virker, er det åpenbart for alle at du ikke kan mestre alt. Slik sett kan ikke dette femkløveret fortrenge eller kompensere så effektivt som jeg kan. De må konfrontere sin egen tilkortkommenhet i mange situasjoner der jeg kan henlede folks oppmerksomhet på noe annet jeg mestrer, og heller bøye hodet i hendene når andre mennesker er godt utenfor rekkevidde.

Alt for få har lagt merke til at Kirkenes Verdensråd for ett år siden i Trondheim vedtok et dokument med tittelen «The Gift of Being». Det handler om hvordan medlemskirkene skal tenke i møte med mennesker som lever med en funksjonsnedsettelse.
Uttalelsen kan leses som en frigjøringsteologi for mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Nei, stopp: som en frigjøringsteologi for oss alle.

For her heter det at den kristne kirke ikke kan inkludere noen som helst. Det eneste kirken kan gjøre, er å unngå å ekskludere de som allerede er lemmer på Kristi legeme – uansett «funksjonsevne».
Og så kommer poenget: «Vi er alle sårbare.» Alle. Hele livet. I større eller mindre grad. Det er kanskje mer synlig hos en som bruker hvit stokk eller sitter i rullestol. Men jeg som går, ser og hører, jeg har også vanskelige sorger, angst, frykt for framtiden.

Vi skal møtes med smertepunktene våre. Vi kan også møtes i glimtene av harmoni med oss selv og livsvilkårene vi lever under. Som når Heidi beskriver lyden og lukten av vår, Solveig-Marie gleder seg over å spille musikk for Gud, og Kristin makter å le av seg selv når hun tar en lyktestolpe for å være en person, og ber stolpen om unnskyldning for at hun støtte borti den.

Du som leser, får snakke for deg selv. Om du er usårlig og alltid sterk og vellykket, gratulerer vi deg, de fem skribentene mine og jeg. Det var jo deg vi målte oss mot. Inntil vi forstod at du ikke finnes.



 

 

 

 







 

 

Om å møte sårbarheten og gleden
Relaterte artikler
Tips en venn

Kontakt KABB

Telefon: 69 81 69 81
Epost: kabb@kabb.no

Powered by Cornerstone