Den norske Kirke administrerer et prosjekt, som representerer ny giv og nye muligheter for å utvikle troen til barn og unge mellom 0 – 18 år.
Det er en satsing som savner sidestykke i nyere norsk kirkehistorie.
Det er rettferdighet i at synshemmede barn og unge, så vel som andre barn og unge med sansetap, er en naturlig del av dette prosjektet. Det er gledelig at Kirken selv utformer rutiner og stiller nærgående spørsmål som er med på å sikre og sette en standard for menighetenes tankegang om inkludering og universell utforming, ved tildeling av midler til trosopplæringsprosjektet.
KABB er blitt tilgodesett med midler ved ulike søknader i denne prosessen. Vårt nåværende prosjekt heter ” Møteplass, en samtale med Gud”. Det blir en bønnebok i punktskrift. Men det som finnes i punktskrift er det jo en smal sak å gjøre tilgjengelig på lyd og i vanlig skrift, og kan dermed benyttes av mange unge, uavhengig av sanser.
Å be var muligens mer utbredt blant generasjonene før oss. I dag opplever mange unge å bli språkløse når de skal forme sin egen bønn. Denne boka er ment som en starthjelp til å sette ord på og utvikle en naturlig samtale med den treenige Gud.
Bønnebøker representerer ofte litterære perler, de er teologisk mettet og formulerer seg slik vi ikke selv er i stand til, derfor er de gode å ty til for alle.
Vårt prosjekt tar pulsen på tiden og noen bønner formidles i et ekstremt språk. Bønnene rommer kanskje mer spørsmålene enn svarene, men er ment å gi tydelig hjelp til retningen av bønnen.
En samtale med vår Herre kan komme til å lyde slik:
GLED DERE I HERREN ALLTID!
Nå er jeg her igjen, Herre.
Vet du hva!
Det prosjektet vi hadde om å glede seg,
det sprakk!
Når varigheten av gleden
ikke har noen ende, men er ment å holde, for alltid,
så rakna prosjektet ganske fort.
Det skal minimalt med motstand til
før min glede faller som et korthus.
Jeg kan ikke stå som produsent av varig glede i mitt liv,
den må komme utenfra,
levert på hjertedøra mi!
I tillegg må den være så stor og omfattende
at den når meg langt over hodet!
Skal dette prosjektet bli noe av, Herre,
må jeg overlate ansvaret til deg.
Når du søker mitt innerste og jeg inviterer deg inn.
Kan DU, til tross for mitt kaos,
være den varige gleden, som godtar meg,
uten å kreve at mine følelser
må svare til dine – alltid?
