Blind frihet – på sykkel

Helena Redding

Helena Redding er skribent i Synlige stemmer.

Skrevet av Helena Redding.

Jeg var sikker på at tandemsykling ville passe meg. Så oppdaget at nedoverbakker gjorde meg vettskremt. I full fart med livet som innsats, bestemte jeg meg for å legge ideen på hylla, men plutselig var «beistet» på plass i garasjen…

I 2018 ble vi invitert på tandemsamling i Oslo. Jeg gledet meg enormt og var sikker på at tandemsykling ville passe utmerket for ektefellen og meg. Gubben, for å si det mildt, var en god del mindre ivrig og følte vi ikke hadde tid til en ny aktivitet. Så snill som han er, gikk han dog med på å delta for å prøve herligheten. På samlingen var det både nybegynnere og viderekomne. Det var folk med mye kunnskap om sykler generelt og tandemsykler spesielt. Vi fikk prøvesykle og hjelp til å lære det mest elementære ved å sykle tandem.

Etter en god økt på asfaltert lekeplass, hvor vi fikk øvd på å starte og stoppe, svinge og ikke minst kommunisere, gledet jeg meg stort til en sykkeltur gjennom trafikken. Etter få minutter var jeg derimot mindre gira, eller rett og slett vettskremt. Vi syklet i «ekstrem høy hastighet» ned en lang bratt bakke, med biler og trikk tett inntil oss. Ikke kunne jeg svinge, bremse, gire eller gjøre noe annet enn holde meg fast, klemme øya godt igjen og be til høyere makter om at vi faktisk ville overleve denne ville ferden. Det skal riktignok sies at jeg hverken er glad i fart – eller noe som kan minne om eller assosieres med en bitte liten fare for alvorlig skade eller død – eller i hvert fall noe som JEG klarer å assosiere med slike ting.

Etter lunsj fikk deltakerne mulighet til å spørre ekspertene om det en måtte ønske. Jeg satt musestille gjennom spørretimen, mens min kjære ektefelle og tandempilot hadde utallige spørsmål om sykkelkjøp, anbefalinger og veien videre. Jeg bare håpet vi snart kunne kjøre hjem og med det plassere denne tandemsykkelopplevelsen trygt i «been there done that» esken, hvor den kunne støve ned i fred uten en videre tanke.

Slik ble det altså ikke.

Hele veien hjem snakket Piloten om fantastiske opplevelser, muligheten til å gjøre tandemdrømmen til virkelighet og hva slags tandemsykkel vi burde investere i. Og jeg… jeg sank bare dypere ned i passasjersetet og lurte på hva i all verden jeg hadde stelt i stand og hvordan i alle dager jeg skulle få ålet meg ut av det hele.

Uansett hva jeg forsøkte å dra opp av grunner for at vi burde glemme hele ideen så ingenting ut til å dempe Pilotens entusiasme.

Tre uker senere stod jeg i sportsbutikken og gjorde meg klar for å sykle monsteret hjem.

Turen hjem var altfor lang og strabasiøs for undertegnede, men verst var likevel når vi syklet ned en bratt bakke. Frem til det tidspunktet hadde jeg tenkt at oppoverbakker var det verste som fantes. Men på vei nedover i full fart hvor du både hører og kjenner at dekka glipper litt på grusen, og du ikke kan bremse eller gjøre noe annet enn å holde deg fast med livet som innsats, ja da skjønner du at det kan finnes noe verre eller i det minste, like ille som oppoverbakker!

Dagen etter kom gubben hjem fra jobb i sprudlende humør og fortalte at han hadde gledet seg til sykkeltur hele dagen. Nå var beistet kjøpt, så jeg kunne ikke annet enn gjøre meg klar til en ny tur.

«Hvor skal vi sykle?» spurte Piloten

«IKKE langt» svarte jeg kontant.

Første turen ble på ca 8 kilometer. Vi måtte stoppe tre ganger underveis for at jeg skulle forsøke å få igjen pusten. Jeg hørtes ut som et urgammelt avdanket damplokomotiv gjennom hele turen, men heldigvis var Piloten flink til å fortelle meg når vi sneglet oss forbi en som gikk med rullator eller vi var ved å møte andre syklister eller turgåere. Da hadde jeg i hvert fall mulighet til å trekke inn og holde pusten så ikke hele Holmestrand fikk vite hvor elendig form jeg var i. Jeg kunne dog ikke gjøre noe med det bringebærrøde ansiktet mitt.

Når vi gikk av sykkelen etter endt tur var jeg overlykkelig å fortsatt være i live, og litt stolt over å ha kommet meg hele runden.  Det var en følelse av mestring som begynte å krabbe rundt i blodårene mine, en følelse jeg ikke hadde kjent på lenge. Det kjentes godt, selv om beina ristet så mye at jeg måtte støttes til dusjen.

De neste ukene prøvde vi oss på flere turer, jeg sleit like mye hver gang, men mestringsfølelsen kom alltid når jeg gikk av sykkelen.

Vi bestemte oss for å ha beistet med på ferie. Vi skulle tilbringe ferien i Västra Götaland, hvor det er ganske så flatt og tenkte som så at der ville til og med jeg kunne få litt glede av å sykle.

Noen dager senere var vi på plass, satte oss på sykkelen og tråkket i vei langs fantastiske sykkelstier. Været var utmerket, sola skinte og det var varmt. Vi syklet gjennom skogen, forbi store gårder, enger og åkrer. Jeg kjente hvordan en enorm frihetsfølelse vokste frem inne i meg, en følelse jeg ikke har opplevd etter synstap. Her kunne jeg bare sitte, tråkke og nyte.  Bruke sansene for alt de var verdt; puste inn lukten av blomster i grøftekanten, av trærne i skogen og lytte til kornaksene som hvisket sin hilsen i sommervarmen. Følelsen av frihet, av å være en del av naturen og puste i takt med skaperverket. For første gang på mange, mange år kunne jeg bare nyte. Slippe å tenke på hvor jeg skulle og hvordan komme meg dit. Bare være – akkurat der, i det øyeblikket. Helt ut av ingenting begynte tårene å trille. Jeg strakk opp armene og skreik: “Friiiiiiii”