Er KABB en trosmessig fallitterklæring?
Spørsmål knyttet til kristen tro og helbredelse skaper debatt gang på gang. Noen hevder at de med hånda på Bibelen og Jesus i hjertet er sikre på at det er Guds vilje at alle skal bli helbredet. Vi må bare tro på det, og da skjer det. For noen blir det bevist at troen «funker», siden de blir helbredet.
Andre blir plutselig overøst med velmenende forbønn, og atter andre sitter desillusjonert og skuffet tilbake, siden de med et oppriktig hjerte gikk inn med full overbevisning om at de skulle bli friske. Men ingenting skjedde. Er det virkelig slik at Gud ikke bryr seg om meg? Eller er jeg ikke oppriktig nok? Det er vårt felles ansvar å ikke legge skylden for manglende helbredelse på den enkelte. Det er ikke bare feil, det er også skadelig for troen og relasjonen til den levende Gud.
Da jeg begynte i KABB for ti år siden, var det en som sa til meg: – Har dere ikke tro til Gud, siden du jobber i en organisasjon for blinde og svaksynte, det må jo være litt av en fallitterklæring.
Jeg erfarer troen annerledes. Jeg synes det er vanskelig å forstå Guds vilje i møte med at noen lider av sykdom eller har en eller annen form for nedsatt funksjonsevne. I KABB deler vi troen på en allmektig Gud. Vi vet at Jesus sa til disiplene at når de legger hendene på syke, skal de bli friske. (Mark 16:18) Vi vet også at da Jesus helbredet mannen som hadde vært syk i trettiåtte år ved Betesda-dammen, var området fylt med syke mennesker som ikke ble helbredet (Joh 5:1ff). Hvorfor er det slik at noen opplever et dryss av himmelsk herlighet her og nå, mens andre synes å bli overlatt til seg selv? Vi har ikke svaret.
Verden er ikke fullkommen. En dag skal det bli fullkomment. Slik det er nå kan vi oppleve sorg og smerte. Noe ble knust og er knust. Vi opplever skavanker og skader, brudd og lidelser. Vi opplever begrensninger. Det må vi være ærlige om når vi møter det som skjer. Det bør være samsvar mellom det vi opplever og slik vi snakker om det – ellers blir det et ulevelig sprik mellom det som faktisk er virkeligheten og det vi skulle ønske var virkeligheten. Når vi tør å ta livet på alvor, får evangeliet rom til å vokse frem. Ved å slippe taket i brutte håp og forventninger kan vi oppleve at den allmektige kommer inn i vårt innerste. Om det i tillegg skjer helbredelser kan vi takke Gud for at vi får oppleve en forsmak på det himmelske.
Så vi i KABB fortsetter å formidle tro og håp. Vi velger å møte livet slik det faktisk er. Og for den som har mistet synet, så fortsetter vi å lese inn bøker. Ikke fordi vi ikke tror at Gud kan helbrede – vi vet at han kan – men fordi vi vet at Gud ønsker å møte oss slik vi er. Vi fortsetter å invitere til kristne fellesskap for synshemmede der vi tør snakke sant om livet og våre utfordringer. Gjennom dette kan vi sammen bære hverandre. Vi fortsetter å be til Gud om mot og utholdenhet til å bære våre liv. Og hvordan kan vi forresten måle et under? Kanskje er det et større under at vi får oppleve nåde fra Han til å leve våre liv med verdighet og styrke, til tross for våre begrensninger.