Kua og MR-maskinen

Bilde av Kristin Berg

Kristin Berg er skribent i Synlige stemmer – et prosjekt i KABB der synshemmede skriver om sine erfaringer.

 

Du oppdager at jeg ikke kan se, hva er det første du tenker? Selv har du vansker med å knyte skolissen i mørket, så hvordan kan du begripe hva som er mulig å gjøre uten syn? Men tenker du noen ganger over hvordan alle spørsmål og forutinntatte meningsytringer er for meg?

Sent i tenårene hadde jeg en kjæreste fra Gudbrandsdalen. Han bodde på en gård med dyrehold og dyrket mark. Det ble ikke noen bondekjærring av meg, men et minne har satt evighetsspor i hjertet. Når våren festet sitt grep om fjellområdet var tiden kommet for å slippe dyrene ut etter vinteroppholdet i båsen. Kraften av gleden i det øyeblikket de store dyrekroppene skjønte at friheten var et faktum var så overveldende at jeg fysisk kan kjenne det fremdeles. De hoppet rundt, rullet, snøftet, nappet i hverandre og bokstavelig talt veltet seg ut i livet. Jeg husker at vi lo og danset sammen med dyrene, det var rett og slett pur glede og fryd.

Så heldig jeg er som fremdeles får oppleve slike øyeblikk av innestengt frihet som plutselig slippes løs på viltre vinger. Da kjenner jeg meg som kua der oppe i fjellet som omsider fikk danse og leke i solen.

Motsetningen til denne vakre følelsen har jeg også kjent på kroppen. Da jeg første gang måtte ligge i en MR-maskin fikk jeg en liten smakebit på hva virkelig frihetsberøvelse er. Det å ligge helt stille på et hardt underlag, kjenne ristingen, høre den fæle lyden, ikke kunne røre armer og bein, fratas muligheten til å snakke med noen – det var som å få en klaustrofobisk tvangstrøye tredd ned over kropp og sjel.

Noen ganger hender det at jeg står ved et veikryss. Jeg må gjøre et valg. Hvis situasjonen lykkes, aner jeg kua der fremme. Men skjer det motsatte, øyner jeg MR-maskinens kneblende vesen.

Ofte vet vi ikke hva som venter oss rundt neste sving. Men en ting jeg kan si med ganske stor sikkerhet, er at nye mennesker som møter meg ofte har mange undringer, antagelser og forutinntatte holdninger. De kjenner kanskje ingen andre som mangler syn. Selv er de helt avhengig av denne sansen for å utføre selv enkle små oppgaver. De kan kanskje ikke forestille seg hvordan en skolisse skal knytes uten lys. Hvordan ser de på meg ved første øyekast? Spørsmålene raser ofte ut av disse undrende munnene som perler på en snor: Hvordan kan du lage mat? Bor du alene? Har du virkelig barn? Du jobber, sier du, det er vel i en vernet bedrift? Vaske gulvet, hvordan får du til det?

Jeg klandrer ikke nysgjerrigheten, den ville jeg selv blitt sterkt fristet av om jeg var i deres sko. Men kan du skjønne at utsagnene kan ta pusten fra meg på en slitsom dag? Er det urimelig at jeg av og til kjenner tristhet og motstand mot alle disse frasene?

Jeg er ikke min blindhet, den er bare en liten del av meg. Ukjente mennesker leverer noen ganger formuleringer som røper at de degraderer andre evner og egenskaper. Det er kanskje vanskeligst å takle. For noen måneder siden holdt jeg et kurs for en organisasjon. Det var et artig og engasjert publikum, og jeg opplevde at kurset gikk fint. Da samlingen skulle evalueres sa organisasjonens leder: «Ja, jeg ble jo litt overrasket da jeg kom og oppdaget at kursholder ikke kunne se. Jeg lurte i grunnen på hva du hadde å bidra med! Men dette gikk jo riktig greit!» All honnør til ham som var så ærlig, men kan du begripe at dette også ble sårende? Hvorfor i alle dager skulle ikke jeg kunne levere et ok kursopplegg uten syn?

For et år siden stod jeg ved et veivalg som gjenkalte minnene om kua og MR-maskinen. Ville jeg takle å begynne i et nytt kor, eller skulle jeg velge alenesang foran pianoet hjemme i stua?  Orket jeg alle spørsmålene? Ville jeg finne meg til rette? Trodde dirigenten jeg klarte å synge uten noter? Hvordan ville pausene bli, fant jeg noen å snakke med? Og hva med korturene, hvordan skulle jeg finne fram, jeg kjente jo ingen?

Spørsmålene kveilet seg rundt i topplokket. Men uten å hoppe ut i den nye situasjonen ville jeg miste en sjelelig vitaminpille jeg vet kan bety så mye for meg. Heldigvis tok jeg mot til meg og prøvesang for koret. De første øvelsene gjenkalte minnet om MR-maskinen. Jeg kjente meg kneblet og ufri, men jeg var der! Spørsmålene kom, men ikke altfor mange. Nå har tiden gått, og nå står jeg på fjøstrammen og ser ut over et frodig, åpent landskap. Jeg kjenner at solen treffer kinnet mitt, jeg har rullet rundt et par runder i gresset, nappet litt i de andres ermer og dultet litt borti både den ene og den andre. MR-maskinen har trukket seg slukøret tilbake. Nå kan jeg kaste meg ut i dansen og synge av hjertets fryd med en herlig gjeng som nå ser bak de blinde øynene. Kua hjalp meg, den minnet meg om hvor fantastisk det er å få være seg selv fullt ut sammen med andre.

Les mer av Kristin Berg:
Gjengangerspørsmålet

Jeg blir så glad av å være blind

Du er nok verre enn meg