Myten om alt blinde går glipp av
Heidi Halvorsen, skribent i Synlige stemmer
Av: Heidi Halvorsen
Hvor viktig er egentlig det å se? Er det sant at 80% av alle sanseinntrykk kommer gjennom synet? Hva betyr i så fall det? Og hva med blikkontakt, er det mulig å utvikle en sterk og sunn tilknytning mellom forelder og barn uten syn?
For noen uker siden hørte jeg i et program på TV en påstand jeg har hørt mange ganger før. Påstanden om at 80% av alle sanseinntrykk kommer gjennom synet. Som blind kom derfor neste tanke ganske naturlig: Mener de som sier dette at jeg som blind bare får med meg 20% av det som kan oppfattes rundt meg? Er min virkelighetsoppfatning basert på kun bruddstykker og brokker av det som faktisk skjer?
Jeg har tenkt mye på dette i etterkant. Slik påstanden oftest blir brukt, høres det sånn ut. Jeg har nok også selv ubevisst tenkt i de baner, noe som i mange situasjoner gjør at jeg føler meg uvitende og inkompetent. Ved nærmere ettertanke er jeg derimot ganske sikker på at dette ikke stemmer. Jo, for en med alle fem sansene intakt, kan det nok stemme at så mye som 80% av sanseinntrykkene kommer gjennom synet. Men det betyr bare at synet er en så dominerende sans at den overdøver de andre. Ikke at de andre sansene gir dårligere informasjon, de roper kanskje bare ikke så høylytt som synssansen.
Jeg spurte en synspedagog om akkurat dette, her er svaret han ga: «Det er de som ser som går glipp av noe, ikke du!» med det mente han at jeg, som blind, utnytter de andre sansene langt bedre enn en som ser. Det betyr ikke at blinde hører bedre enn andre, vi har bare utviklet evnen til å nyttiggjøre oss av lydene som gir informasjon.
Et enkelt eksperiment du kan forsøke for å teste det ut er dette: Lukk øynene i et par minutter. Legg merke til hvilken informasjon du da får gjennom de andre sansene. Hva hører du som kan fortelle deg noe om omgivelsene? Hva føler du? Hva lukter du? Det er mer informasjon enn du kanskje tror som ligger der og venter på å bli oppdaget når lyset skrus av!
En annen myte som jeg lenge selv delvis har trodd på, er betydningen av blikkontakt i tidlig tilknytning mellom forelder og barn. Jeg mistet synet helt da sønnen min var baby, og har fått høre bekymring og uttrykk for nettopp dette: Hvordan vil tilknytningen og samspillet mellom meg og barnet mitt fungere uten blikkontakt?
Da jeg studerte spesialpedagogikk og leste faglitteratur om barns utvikling, var dette med mimikk og blikkontakt trukket fram som svært viktig i tidlig tilknytning. Alt jeg har lært om dette og også fått høre av fagpersoner og andre i forbindelse med egne barn, har gjort at jeg har vært i tvil om min evne til nettopp det
Her om dagen hørte jeg en psykolog fortelle meg noe helt annet. Hun har forsket på dette med tilknytning i flere år. Hun bekreftet at faglitteratur trekker fram blikkontakt og mimikk som svært viktig i tilknytningsfasen. Men hun var ikke det minste i tvil om at det IKKE er blikket som er viktig her, men nærhet, oppmerksomhet og samspill. At andre sanser fint kan erstatte blikket. At dette med blikk og mimikk oftest er brukt fordi det er det enkleste å beskrive.
Å høre dette var for meg helt nytt. Nytt og herlig befriende. Det får meg til å lure på hvor mange andre myter om blinde jeg går rundt og tror på? Jeg ser i så fall fram til å få stukket hull på flere av dem – DET vil jeg ikke gå glipp av!
