Er jeg en dealbreaker?

Solveig-Marie Oma er musikkstudent i Tromsø og skribent i «Synlige stemmer» et prosjekt i KABB – Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, der synshemmede skriver om sin hverdag.

 

Tør du tenke tanken på å bli sammen med ei blind jente? Da er du kanskje mer fordomsfri enn de fleste gutter.

Følgende dialog finner sted på byen i Tromsø:
Mann: Er det mange blinde folk?
Jeg: Jo, men de fleste er over 60 så det er ikke så mange unge blinde.
Mann: Å, så synd da?
Jeg: Tja, det er vel bra, eller synd alt etter hvordan man ser det?
Mann: Ja men med tanke på kjæreste og sånt. Du ønsker deg jo sikkert kjæreste…eller?
Jeg: Hæ? Hva har det med saken å gjøre?

Men klart jeg forsto hva det hadde med saken å gjøre. Det virker som fordommene lever i beste velgående. Det var tydelig at denne mannen ikke kunne forestille seg at jeg skulle kunne ha noe annet enn en synshemma kjæreste. Jeg opplyste han om at jeg kjenner flere par der den ene ser og den andre er blind, og jeg tror han fikk noe å tenke på. Likevel kjenner jeg at dette både provoserer og bekymrer meg.

Jeg er ei helt vanlig jente på 25 år som selvfølgelig ønsker meg kjæreste. Jeg har vært singel hele tida og naturlig nok begynner det å melde seg tanker av typen: Hva er det som gjør at så få viser slik interesse for meg? Er jeg ikke pen nok på grunn av det rare venstreøyet mitt? Oppfører jeg meg rart? Eller er det bare at de ikke engang tenker tanken fordi jeg er blind?

Hvis jeg skal gjette, tipper jeg at en temmelig høy prosent av guttene jeg møter ikke engang tenker tanken fordi jeg er blind, eller de tenker den, men slår den straks fra seg. Og kanskje gjør de det fordi de tror et slikt forhold ikke kan bli likeverdig. De tenker at de må gi mer enn de kan få. Jeg kan forstå at det er fort gjort å tenke sånn, men er det virkelig sånn?

Som nevnt kjenner jeg flere par der den ene er fullt seende og den andre er blind. Det ser ut som om de har likeverdige og sunne forhold. Kanskje det er enkelte praktiske oppgaver den som er synshemma ikke får til, men til gjengjeld er hun kanskje den beste med økonomi, tekniske ting eller matlaging. Kanskje det er hun som tjener mest. At hun ikke kan kjøre ungene til fotballtreninga gjør ikke så sinnsykt mye. Å fordele oppgaver etter hvem som er best til noe er jo helt normalt.

Hva er det? Er folk usikre på hvordan de skal flørte med en blind person? Det er forståelig i og med at øyekontakt er en viktig ting, men kjære dere, det er faktisk mulig å flørte uansett. Hadde det ikke vært det hadde jo ingen blinde folk fått seg kjæreste, og det gjør de.

«Så sykt kult! Du klarer deg så utrolig bra, jeg blir skikkelig imponert!» Hvor ofte får jeg ikke høre dette. Så blir vi kjent og han glemmer omtrent at jeg er blind. Etter hvert kan han til og med tulle med synshemminga mi siden han forstår at jeg er helt normal og tåler en spøk som alle andre. Men der stopper det. Gode kompiser er det nok av, men hvor er han som klarer å legge vekk fordommene og tørre å satse på meg som partner?

Jeg er ikke naiv, jeg forstår jo at dette her kanskje ikke er for hvem som helst. Det krever virkelig et åpent sinn. Å tenke større, og måtte svare på teite spørsmål. Det er klart at det å være sammen med ei blind jente vil gjøre at man skiller seg ut og at folk lurer på akkurat dette, om det kan være likeverdig. Fins han et sted, han som våger å tro på at likeverdighet i et forhold kan oppnås på tvers av funksjonsevne? Åpenbart gjør de jo det, men de er sjeldne.

Ikke misforstå, jeg kan selvsagt komme til å finne meg en synshemma kjæreste. Greia er bare at utvalget ikke er kjempestort. Jeg syns det er synd om jeg er nødt til å utelukke alle andre når det fins så mange bra folk rundt omkring. Hvis det bare er det at jeg er for sær, ok, men hvis dette skyldes ren uvitenhet, da er det trist.

Det fine er at når jeg endelig finner deg, da veit jeg at du er en usedvanlig fordomsfri og tolerant person.