Likeverdig kollega eller synshemmet arbeidssøker?

Av Thomas Rannstad Haugen, skribent i Synlige stemmer – et KABBprosjekt

I dag er jeg en likeverdig kollega. I morgen blir jeg en blind arbeidssøker. Fordi jeg er tvunget til det, ikke fordi jeg ønsker det. Vil en ny arbeidsgiver vurdere meg på grunnlag av hva jeg kan, ikke ut fra hva jeg ikke kan – å se?

Det norske arbeidslivet er i endring. Behovet for innsparinger gjør at stadig flere bedrifter må gjøre innsparinger. Dette påvirker arbeidsplasser, og griper inn i livene til enkeltpersoner. Det kan ramme alle, men trolig er konsekvensene mer alvorlig for allerede utsatte grupper.

Omstilling. Nedbemanning. Endringsprosess. Sluttpakker.

Ord som før har vært fjerne treffer meg nå med økende kraft.
Et dystert budskap strømmer opp til meg der jeg sitter omkranset av arbeidskamerater. Forklaringene flyter opp fra alvorlige mennesker nederst i auditoriet. Med stormskritt nærmer jeg meg 40 år. Likevel er dette første gangen jeg virkelig forstår hva disse ordene kan bety. Før denne fredags morgenen har begrepene angått andre. Ikke meg. Ikke mitt liv.

Det er en spenning i det store rommet. Kanskje mer uro enn spenning? Avventende bekymring som venter på avgjørelsen. Den kommer ikke i dag heller. Det er flere uker i usikkerhet som står foran oss.

Fra første arbeidsdag har jeg likt rollen som yrkesaktiv. I starten av arbeidslivet sa jeg til meg selv at jeg aldri skulle bli fanget av jobben. Det skulle ikke bli livet mitt. Kun en kilde til inntekt. Den avmålte innstillingen var nok påvirket av synsnedsettelsen jeg visste ville bli verre. I den spede begynnelse trodde jeg knapt jeg kunne være i arbeid når jeg så dårlig.

Snaut 20 år senere er arbeidet en veldig stor del av tilværelsen. Sosialt. Mestring. Utvikling. Mening. Økonomi. Alt kommer med arbeidet.

Ønsket om variasjon og nye utfordringer kom så fort jeg forsto at jeg hadde noe å bidra med. Noe som gjorde en forskjell. Noe som utviklet meg videre. Tiden viste at en synsnedsettelse kan mestres og trenger ikke være til hinder for utvikling. Derfor har jeg skiftet arbeidsplass noen ganger. Beveget meg utenfor komfortsonen. Bortsett fra noen usikre måneder før jeg fikk forlenget et engasjement har jeg tenkt at jeg selv har kontrollen. Jeg kan velge om jeg vil bli eller om jeg skal gå. Nå er det annerledes.

Omstilling. Nedbemanning. Endringsprosess. Sluttpakker. Nå er det ute av mine hender. Verdensøkonomien spenner bein på tryggheten. Politikernes prioriteringer kan påvirke arbeidsfremtiden min. Og kanskje mye mer enn bare det. Hvis jeg mister jobben, hva skjer da? Jeg smaker litt på spørsmålet mens jeg småsnakker med en kollega. Vi hvisker og spøker. Den nødvendige galgenhumoren er på plass.

Noen lenger nede i seteradene snakker om hvor alvorlig dette er. Det vil påvirke familier. Jeg minner meg selv om at vi har gjort fornuftige valg når vi kjøpte hus. Jeg kan nok gå arbeidsledig en stund før det skaper økonomiske problemer. For hva vil egentlig vente meg på arbeidsmarkedet? Til nå har jeg vært både heldig og dyktig i søknadsprosessene. Jeg har også hatt den luksusen at jeg kun har søkt jobber jeg visste at min bakgrunn passet til. Hva hvis jeg ikke kan velge og vrake? Har noen bruk for en relativt dugandes sosionom med bakgrunn fra helsebyråkratiet ? En blind sådan? Det er umulig å si, men det er ingen hemmelighet at personer med funksjonsnedsettelser ikke akkurat kommer lettere inn i arbeid når det er trange tider i samfunnsøkonomien.

En termokopp spinner rolig rundt mellom fingrene. Logoen som er trykket på den forteller om en rolle jeg fikk kun basert på min faglige bakgrunn. Extrastiftelsen så hva jeg kunne, ikke at jeg ikke kunne se. Vil andre potensielle arbeidgivere tenke på samme måte?

Usikkerhetens ventetid har startet. Det jeg vet er at jeg ikke har råd til å se det an. Jeg må starte jakten på andre muligheter. Ikke for å trimme ambisjonene eller styrke selvutviklingen. Jeg må gjøre det fordi verden rundt krever det av meg. I det forsamlingen reiser seg gir klappstolene en halvhjertet applaus til formidlerne der nede. I samlet flokk går vi tilbake til kontorene. Omgivelser der jeg er en kollega og ikke en synshemmet arbeidssøker. Kontrasten og mulighetene som ligger i de to rollene spriker mer enn jeg liker å tenke på.

Bildemontasje av skribentene i Synlige Stemmer

 

 

 

Synlige stemmer logo