SAMMEN kan vi ÅPNE dører – eller lukke dem!

Refleksjoner og ettertanke i forbindelse med TV – aksjonen 2025.

Av Heidi Andersen Madsen, Diakon og medlem av KABB

Hver dag opplever mennesker at dører er stengt. Døra til skolen er ikke tilgjengelig, fordi barna ikke klarer å komme seg opp trappa. I det døra lukkes, fratas barn og ungdom muligheten til skole og utdanning og på sikt også muligheten til å være en del av samfunn og arbeidsliv. Hjelpemidler finnes ikke eller er avhengig av lommeboka. Hver dag utestenges mennesker fra arbeidslivet, fordi de ikke får tilgjengelige hjelpemidler og nødvendig tilrettelegging.

Vi vet at det skjer i land over hele verden. Og vi vet at det skjer i Norge.

Hver dag utestenges mennesker fra skole, utdanning, arbeidsliv, fritidsaktiviteter. De nektes nødvendig helsehjelp og støtte. Dermed står de også i fare for å bli fratatt retten til å leve et verdig og meningsfylt liv.

Hvordan og hvorfor angår dette deg, tenker du kanskje?

Du lever trygt og godt i Norge. Du betaler kanskje motvillig skatt, fordi fellesskapet skal ta vare på de som ikke klarer å ta vare på seg selv. Men så oppdager du at barnet i magen har Downs syndrom. Eller du opplever at kroppen svikter, du blir syk. Kanskje du trenger både krykker og hjelpemidler? NAV blir en nødvendig del av hverdagen, på godt og vondt. Kanskje opplever du at tenåringen din rammes av ME og blir liggende i uker, måneder og kanskje år på et mørkt rom. Og brått rammes partneren din av lammende angst. Eller dere havner i en bilulykke med stort skadeomfang.

Her kan du gi til TV-aksjonen 2025:

• Gi til bøssebæreren søndag 19. oktober (Vipps eller kontanter)
• Vipps til 2133
• Gi på digitale bøsser på Spleis frem til 1. desember
• Send SMS med kodeord TVA til 2133 (350 kr)
• Du kan sette inn ditt bidrag på innsamlingskonto: 8380 08 09005
• Du kan også gi ditt bidrag via kortbetaling her: Andre betalingsmåter

Hvis du er så uheldig å bli født med en funksjonsnedsettelse, kan du ikke ta for gitt at du får lærebøker eller tilgjengelig programvare på jobb. Kanskje kjemper du deg gjennom høyere utdanning, men ender likevel på uføretrygd. Fordi dørene er stengt: Du er en byrde og en belastning. Ressursene, kunnskapen og mulighetene dine drukner i møte med et arbeidsliv som i realiteten utestenger og diskriminerer. Fordi du oppleves som merarbeid og lite effektiv. Dette gjør mye med et menneskes opplevelse av egen verdi, tilhørighet, selvfølelse. Utenforskap, ensomhet kan bli resultatet.

Hvis du i tillegg er bosatt i et annet land enn Norge, opplever du kanskje at mangelen på hjelpemidler er enorm. Du får ikke tilgang til hvit stokk, riktig rullestol, høreapparat eller proteser. Dermed blir kampen for overlevelse det viktigste. Tilgang til mat og rent vann, tilgang til bolig. Enhver krig fører med seg enorm menneskelig lidelse; tap av liv, helse og framtidshåp. Tap av kroppsdeler er svært vanlig i krigssituasjoner. Og tilgang til proteser og andre hjelpemidler eksisterer ikke. Kanskje opplever du at familien skammer seg over at de må forsørge deg og gjemmer deg vekk? Du nektes helsehjelp og medisiner og fratas enhver mulighet til å leve et verdig liv. I noen tilfeller kan da døden oppleves som en befrielse.

Sånn kan og skal det ikke være. Det er vår plikt å gjøre det vi kan for at alle mennesker skal få dekket sine primære behov, uansett hvilken farge de har på passet sitt, uansett hvor i verden de lever.

Vi lever i et samfunn som løfter fram det perfekte mennesket som et ideal vi skal strekke oss etter. I dette perfekte bilder forholder vi oss ikke til det faktum at alle mennesker er sårbare. Vi kan mislike det, men sårbarhet er et av grunnvilkårene i alle menneskers liv. Vi fødes i sårbarhet, vi dør i sårbarhet.

Jeg drømmer om et samfunn der vi kan akseptere mangfold og variasjon, et samfunn der vi kan akseptere at alle er sårbare, i større eller mindre grad. Alle mennesker vil, i løpet av livet, opplevet at livet blir vanskelig.

Kanskje er det en prolaps som skaper problemer, kanskje får du en usynlig funksjonsnedsettelse som begrenser livet – men som ingen ser? Vi trenger hverandre, alle vil i løpet av livet pendle mellom å være den sterke og den som trenger støtte og omsorg. Fordi vi er mennesker som lever side om side, sårbare og gjensidig avhengig av hverandre.

Hva med kirken da? Kirken har opp gjennom historien sett på seg selv som en representant for de svake, utstøtte. Kirken ønsker å følge Jesu eksempel og være en stemme for de stemmeløse. Kirkens diakonale arbeid bygger på tanker fra frigjøringsteologien og er opptatt av nestekjærlighet og inkluderende fellesskap. Jeg er usikker på om kirken i stor nok grad tar innover seg dette ansvaret.

Hvor mange kirkebygg er fysisk utilgjengelig for mennesker med funksjonsnedsettelser? Hvor mange kirker og menigheter har teleslynge som ikke fungerer? Åpne, inkluderende fellesskap er ikke åpne og inkluderende hvis du ikke kommer deg fysisk inn i bygget eller klarer å finne inngangen? Kirkas fellesskap er ikke for alle når du møter fordommer og påtrengende henvendelser om forbønn. Kirkas fellesskap er ikke for alle når du ikke tør å gå på gudstjeneste eller oppsøke andre fellesskap fordi du strever angst og traumer.

Men: Kirka kan gå foran som et godt eksempel ved å vise at vi ønsker å møte den menneskelige sårbarhet med raushet og omsorg, ikke en stengt dør.

Sammen kan vi åpne dører – eller lukke dem.