Trudde sjukdomen var ei straff ifrå Gud

Aldri før har den kjende andaktshalderen fått fylgjande bestilling: Tal om korleis det har vore å leve eit heilt liv med ei funksjonsnedsetting.

Geir Gundersen er akkurat fylt 77. Like etter at han byrja på skulen for snart 70 år sidan, fekk han virussjukdomen poliomyelitt og vart akutt lam i det meste av kroppen. 7-åringen var viss på at det som hende med han, var ei straff ifrå Gud.

Viktige delar av denne historia har den kjende predikanten aldri fortald offentleg – ikkje før han vart invitert til å dele den på KABBsamling i Drammen.

Sumartreff

Gundersen nyttar stokk idet han kryssar golvet på veg mot talarstol og mikrofon på Danvik Folkehøgskole. Her er 80 menneske samla i auditoriet i regi av Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, forkortet Kabb – og for å høyre på Gundersen. Dei fleste i forsamlinga er anten heilt blinde eller har sterkt redusert syn. Men lydhøre er dei.

Her kan du lese meir om KABB-samlinga

Tilhørerne møtes til generalforsamling, men også til sosialt samvær rundt måltider, kulturinnslag og markering av at det er 200 år siden punktskrift ble et hjelpemiddel for synshemmede.

Geir Gundersen er kjent for tusenvis av nordmenn gjennom en mengde morgenandakter på NRK gjennom mange år. Han lider ikke av mikrofonskrekk, men nøler likevel litt i det han skal i gang med fortellingen sin. Radiorøsten er invitert til å snakke om noe han aldri før har talt om i en kristen forsamling, sin egen funksjonsnedsettelse.

Dramatisk skolestart

Hans store livsdrama startet i 1955, etter bare tre uker i 1. klasse på barneskolen. Familien hadde akkurat flyttet til bygda Vatne på Sunnmøre. Bare måneder før han skulle ha fått poliovaksinen, blir 7-årige Geir smittet av polio. Han faller om på skolen fordi beina ikke bærer ham lenger, må få hjel av en lærer og blir sendt til sykehus i Ålesund.

Mens han ligger der, er Geir i sitt unge sinn overbevist om én ting: Sykdommen er en straff fra Gud!

Noen dager i forveien hadde han nemlig vært frekk mot frøken på skolen. Han hadde i et øyeblikks overmot sagt at S-en hun tegnet på tavla, ikke var spesielt fin. Frøken inviterte kjapt den eplekjekke gutten til å tegne en S selv. Gundersen fortalte hvordan han brant av skam da han satte seg ned og hele klassen humret fordi S-en han hadde tegnet, likevel ikke var så fin som frøkens.

Nå lå han altså til sengs, overbevist om at Gud selv hadde intervenert.

– Jeg vet ikke hvorfor mitt barnesinn trakk den konklusjonen, for jeg vokste ikke opp med noen streng eller farlig religion, men for meg var det bare slik verden var, sa Gundersen om koblingen han trakk mellom synd og sykdom.

Den skulle det vise seg å bli vanskelig å snu. Den lamme gutten fikk behandling, og mye av førligheten kom tilbake. De indre smertene ble imidlertid gjemt vekk langt nede i underbevisstheten, i et innestengt og hemmelig rom.

Traumer og strategier

Men borte var de ikke. Syv tiår senere kom traumene til overflaten – sammen med skammen over sykdommen og funksjonsnedsettelsen.

– Jeg hadde laget noen strategier for å kompensere, og det har preget livet mitt og måten min å være i verden på. Jeg skulle vise Gud, omverdenen og spesielt familien min at «dere trenger ikke å være bekymret for meg, for jeg klarer meg», mens traumene fikk leve sitt liv i det underbevisste. Men så er det slik med traumer, at selv en så flink person som Geir Gundersen ikke klarer helt å stenge dem inne, sa han.
Han skulle bli pensjonist før han fikk luftet ut i det han kaller «det lukkede rommet» i underbevisstheten – med god hjelp av en traumeterapeut og gjennom lange frokostsamtaler med kona, Liv Riiser, som døde for snart tre år siden og som han stadig var innom i fortellingen sin.

Midt i sorgen og savnet etter ektemaken som han fikk 53 år sammen med, kan han se tilbake på en prosess der hun var svært viktig og resultatet ble godt.

– Jeg fikk oppleve at alle bildene jeg hadde av Gud fra forskjellige faser i livet, ble avløst av et sant bilde av Gud, som kjærlighetens grunnvoll. Det ble helt klart for meg hvor elsket jeg er, akkurat slik som jeg er. Jeg er jo et Guds under, sa Gundersen.

Ut mot funksjonsskam

Etter talen gikk mikrofonen rundt i salen. En kvinne sa Gundersens ord om et endret gudsbilde, ga gjenklang: – Nåden er blitt veldig stor for meg, men jeg klarer ikke tro at Gud er rettferdig. Hva tenker du om det?

Teologen svarte at Skriften sier at Gud er rettferdig.

– Men jeg er fryktelig glad for at Bibelen er full av historier om mennesker som er uenige i det, sa han og viste til Job og alle hans anklager mot Gud.

– Til sist det at Gud sier at Job har snakket rett om Meg, sa Gundersen. – Vi kan lure på om han er rettferdig, men det vi i hvert fall ikke trenger å lure på, er om Gud tåler oss fullt ut.

Gundersen fikk også høre om opplevelsen av at det er noe feil med funksjonshemmede. Han var tydelig på at ingen skal kjenne på en slik funksjonsskam som mange erfarer. Selv om helbredelser kan skje, er ikke blinde og svaksynte noen som andre skal fikse på.

Akkurat dette er en gjenganger for KABBs medlemmer.

– Flere av dem som er her, har jo bodd på blindeskoler som de ble sendt bort til da de var barn, kanskje bare 5 år gamle. Den følelsen av at hvis du har en funksjonsnedsettelse eller en kronisk lidelse, så er det noe feil med deg, den sitter veldig sterkt i mange, sier generalsekretær Øyvind Woie i samtale med Kristelig Pressekontor.

Han mener kristne fellesskap burde være bedre på å inkludere og å dempe skamfølelse enn andre, men ofte oppleves det ikke slik.

– Det er viktig for oss i KABB  at folk ikke får høre dette også det i kristne fellesskapet, enten det er fordi blinde og svaksynte ikke får med seg noe som står på en skjerm eller fordi de føler seg som et objekt for helbredelse, sier han. KPK