Det lille ekstra

Av Helena Redding

Her kan du høre Helena lese teksten.

Merkelapper kan være kjekt å ha når vi skal organisere eller systematisere noe. Når vi skal holde orden og effektivt finne fram i en verden av ting og mas. Kategorisere sånn eller slik. En merkelapp her og en annen der. Ja, da er det oversiktlig her.

Men når vi setter slike lapper på mennesker, kan vi risikere å gå glipp av det viktigste. Vi kan komme til å sortere vekk istedenfor å ta med inn. Humankategorisering er en følsom «vitenskap». Det er mye som står på spill. Og veldig fort gjort å gå glipp av kjernen – selve mennesket vi har foran oss.

Når du ser meg, ser du blinde Helena? Eller ser du Helena, en dame i femtiåra, med mange livsroller, og med nedsatt syn? Tenker du «stakkars dame»? Eller tenker du at der går det en dame med tæl. Et modig menneske som utsetter seg selv daglig for et utall hindere, utfordringer og usikkerhet? Som gjør det fordi hun vil leve, delta, mestre, høre til.

Jeg befinner meg nok et stedt midt oppi alt dette. Jeg kan være tøff, sterk, har vilje og disiplin. Men jeg er også sårbar, til tider veldig sårbar. Slik de fleste av oss kan være.

For en stund tilbake bestemte jeg meg for å prøve meg på frivillig arbeid noen timer i uka. Jeg satte meg ned og noterte oppgaver jeg følte jeg mestret godt, og steder jeg kunne kontakte. Etter noen samtaler hvor jeg fikk skeptiske tilbakemeldinger, eller spørsmål som: «Hva kan du egentlig gjøre for oss?», krympet selvfølelsen som en ullvott etter en 60-graders vask. Den kvelden fikk jeg ikke sove. Jeg var urolig, vrei meg, og hjernen jobbet på høygir. Hva var vitsen? Hva kunne jeg egentlig bidra med? Snakk om å føle seg ubrukelig – den tanken ville ikke gi slipp.

Noen dager seinere foreslo mannen min at jeg kunne høre med Frelsesarmeen. Kanskje de hadde noe som kunne være aktuelt for meg.

Etter en uke gikk jeg til Frelsesarmeens kaffegudstjeneste på Skaperverket i Tønsberg. Kafeen var stappfull av mennesker. Praten satt løst, latteren også. Jeg kjente på en nervøsitet. Redsel for å bli avvist, igjen.

Etter at gudstjenesten var over, hadde jeg bestemt meg. Jeg måtte gjøre et siste forsøk. Litt nølende tok jeg kontakt med daglig leder og spurte om de kunne ha en liten jobb til meg, som frivillig. «JA!» kom det kontant. «Vi har mye forskjellig. Hva har du lyst til å gjøre?»

Jeg ble helt satt ut. Hva jeg har lyst til? Det var en ny tanke.

Etter å ha snakket litt mer sammen, ble vi enige om at jeg skulle møte på «Åpen dør», som armeen har hver onsdag. Det er et sted mennesker kan komme hvis de har behov for litt praktisk hjelp, matutdeling, sjelesorg eller bare å møte andre og slå av en prat. Der tilbys det enkel bevertning og stor hjertevarme.

Første gang jeg møtte opp, var jeg veldig nervøs. Jeg hadde jo ikke møtt de ansvarlige før, og jeg var usikker på hvordan de ville reagere på min situasjon. Da kjente jeg igjen hvor hudløs jeg kan bli. Men de bekymringene var unødvendige. Jeg ble møtt med gode ord og varm velkomst!

På «Åpen dør» har jeg hittil jobbet litt på kjøkkenet, servert mat og hatt gode samtaler med veldig hyggelige mennesker. Mennesker jeg sikkert aldri hadde møtt ellers. Jeg har følt meg verdifull, en bidragsyter som det blir satt pris på.

Uansett hvor vi er i livet, hva det er vi har eller ikke har, er eller ikke er, kan eller ikke kan, så er vi. Og noe av det aller viktigste for oss, er å føle oss verdsatt. Å oppleve at en er OK, og til og med en ressurs. Alle har vi det lille ekstra i oss, bare vi får mulighet til å vise det fram.