En fargerik oppdagelse

Heidi Halvorsen er skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt der synsyhemmede skriver om sin hverdag.

Hvordan er det egentlig å ikke se? Hvordan ser verden ut da? Blir alt helt svart?

Jeg har blitt spurt om det mange ganger. Det er så klart like mange forskjellige svar på det som det finnes blinde personer. Jeg kan bare svare for min egen del, og pleier å si at på mitt høyre øye så er det svart. På mitt venstre øye kan jeg av og til få med meg skarpt lys, som sollys som skinner rett i ansiktet mitt.

Nå i sommer var familien min og jeg på Den Blå Planet i København. Det er Nordeuropas største akvarium. Der finnes det fisker og ulike sjødyr i alle slags farger og fasonger, fra bittesmå plankton til digre rokker.

Før vi kom dit tenkte jeg at det var fint at jeg en gang har snorkla i Middelhavet. Da kunne jeg fremdeles se, og jeg husker det var utrolig mange flotte og fargesprakende fisker å kikke på. Dagen på akvariet ga meg imidlertid et nytt syn på et par ting…

Verden for meg er slett ikke svart! Det kryr av farger i ulike nyanser, noen klare og sterke, andre lyse og mer diffuse. Og da mener jeg helt bokstavelig FARGER, slik jeg kunne se dem før. Mange ting jeg har sett opp gjennom åra blir etter hvert litt uklare og falmet. Slik er det vel med de fleste minner. Fargene som er lagra i hjernen min derimot, er like sterke som før. Selv om jeg ikke får nye synsinntrykk gjennom øynene lenger, skaper lyder, lukter, det å føle med fingrene – og ikke minst ord – like sterke visuelle inntrykk hos meg. Det er faktisk ikke bare øyet som ser som skaper bilder. Jeg ble ganske forundra av den oppdagelsen. Jeg sitter nemlig igjen med like sterke synsinntrykk fra Den Blå Planet som bildene jeg har i hodet fra den gangen jeg snorkla i Middelhavet.

Så klart bygger forestillingene mine på det jeg har sett «på ordentlig». At jeg for eksempel godt vet hvordan en klovnefisk ser ut, eller en havskilpadde. Likevel «så» jeg også fisker jeg aldri har sett før i akvariet. En fisk familien min beskrev for meg var stør. Det var en artig fisk, den hadde et utseende som kunne glidd rett inn på femtitallet. Hele fisken var ganske kantete i formen, den hadde takkete finner og hale med hvite striper og et hvitt barteskjegg med fire bartetråder. Jeg tenker den bare mangla skinnjakke og solbriller for å gli rett inn i filmen «Grease».

Det kan hende du tenker at mine forestillinger nok ikke stemmer helt med virkeligheten. At det jeg «ser» ikke er det samme som du ser, om du har et velfungerende syn. Det har du nok rett i. Mine bilder fra akvariet er skapt på grunnlag av beskrivelsene noen ga meg av fiskene.

Men spiller det noen rolle? Jeg har fått høre noen ganger at de som beskriver ting for meg ser tingene på nye måter selv i det de forteller. At de sitter igjen med en rikere opplevelse. Hva om det de ser og det jeg ser til sammen skaper et enda mer mangfoldig og riktig bilde av den visuelle verden?

Jeg mener ikke å si at jeg aldri savner å se. For det gjør jeg – oftest av praktiske grunner som å kunne gå på ukjente steder, finne ting jeg roter bort og så videre. Men min verden er slett ikke svart! Der har jeg gitt et temmelig feilaktig svar til de som har spurt. Omgivelsene mine er fulle av farger og liv, det bare skjer helt av seg selv, jeg tenker ikke særlig over det til vanlig. Jeg har helt klare bilder i hodet av det meste rundt meg, også menneskene jeg møter. Og jeg er ganske sikker på en ting: Om jeg skulle treffe på deg, vil nok bildet mitt av deg tale til din fordel!