En ting er å si halleluja, en annen ting er å gjøre det!

Hvor mange blinde eller svaksynte kollegaer har du? Kanskje du har en eller flere kollegaer som sitter i rullestol? Er det en prest eller trosopplærer nær deg som har jobbassistent?

Superenkel forskning tilsier at de fleste av dere som leser dette ganske kjapt vil svare: Ingen og nei. I gamle dager derimot, hadde vi en blind pianostemmer innom av og til. Organisten vår hadde albinisme og jammen var det en blind fysioterapeut i kommunen.

I KABB jobber vi nå med et e-læringskurs beregnet på alle landets menigheter og kristne organisasjoner. Hva skal læres? De fleste kaller det inkludering, men vi velger å være i forkant så vi kaller det ikke-ekskludering. Dette prosjektet har fått midler fra Kirkerådets seksjon for trosopplæring, derfor er hovedfokus på barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Nå er det jo heldigvis ikke sånn at det som er viktig for at barn og unge ikke skal oppleve seg ekskludert forsvinner på 18-årsdagen. Det å bli sett og hørt er like viktig om du er 15, 40 eller 70 år. Overføringsverdien fra dette kurset vil være stor til annet arbeid i kirker og menigheter. Målet med kurset er å få teorien til å fungere i praksis.

Er det plass til en funkis (betegnelse på en person med en funksjonsnedsettelse) på jobben din? Sprell levende, et konsept fra Søndagsskolen, har en feiende flott sang:

Her er det plass for alle, her er en åpen dør. Her får du komme inn. Her er liv og godt humør osv…Så langt er vi sikkert enige, bortsett fra det med humøret da. Det er lov å være sur av og til også mener nå jeg. Til og med lei seg, trist og sinna. Poenget er at det er en åpen dør til våre fellesskap, og her får alle komme inn.

Er døra til våre arbeidsplasser like åpen? Nope, den er så vidt på gløtt. Det blir snart like vanskelig for en blind å komme seg inn på arbeidsmarkedet som for kamelen å komme seg gjennom nåløyet. Kravene til arbeidstakere øker. Det kan virke som våre foreldres artium tilsvarer dagens master. Selvsagt må du være endringsvillig og tilpasningsdyktig.

Men hvor finner vi folk som har måttet lære seg både endringer i livet og hvordan tilpasse seg? Kan det være hos funkisene?

Mener vi at det skal være plass til alle, eller er det bare et tema for festtaler og akademiske selskapsleker? Er det greit at det er begrenset plass bare? Du kan gjerne bli med i koret vårt, men du får aldri sitte i styret. Det er så flott at du kommer til gudstjenesten og er frivillig, men å ansette deg? Begynner du å se eller høre dårlig, da er det vel best å slutte?

KABB var med på årets trosopplæringskonferanse. I invitasjonen var det mulig å be om ledsaging/tilrettelegging. Det var 1.200 folk tilstede totalt. Ikke en eneste trengte noe som helst! Jeg observerte to deltakere som brukte rullestol og visste om to svaksynte.

Dette stemmer ikke med virkeligheten, og betyr at i kirken er det ikke mange jobber å få.

Jeg ønsker meg flere ansatte i kirker og organisasjoner med funksjonsnedsettelser. Skal vi snakke om åpne dører og ikke-ekskluderende fellesskap må det gjelde til topps!

Folka finnes, utdanning har de, spørsmålet blir om det er vilje og mot til å se at et mangfoldig arbeidsliv også gjelder i våre fellesskap. Kan vi ønske oss en blind biskop? Klart vi kan!