Linedans

Av: Helena B. Redding

Jeg opplever det som en vanskelig dans på line å være blind. På den ene siden kjenner jeg på andres store krav til alt jeg skal klare – noe de har lest om, eller sett på tv. På den andre siden skryter folk  meg opp i skyene for å ha klart å ta heisen!

Når jeg møter folk for første gang, blir jeg ofte tildelt merkelappen: blind. Ja, jeg er synshemmet, men jeg er jo så mye mer enn det. Jeg er kristen, kvinne, ektefelle, mor, svigermor, farmor, datter, søster, tante, kusine, venninne, kursleder, student, –  som er synshemmet. Det viktigste å huske på er kanskje at; jeg er bare meg!

Alle påvirkes vi, i noen grad, av menneskene vi omgås i våre liv. Å speile seg i andre er naturlig, og kan ha innvirkning på vår selvfølelse og selvtillit, i positiv eller negativ retning. Vi får mye informasjon fra de forskjellige mediene hver eneste dag, og når personer vi kan identifisere oss med blir fremstilt på en bestemt måte, kan vi lett speile oss i den og oppleve et skifte i hvordan vi ser på oss selv.

For noen år tilbake deltok jeg i en nordisk konferanse for synshemmedes søsterorganisasjoner. I en av gruppene skulle diskusjonstemaet være hvordan få medienes oppmerksomhet når vi, som organisasjoner, ønsket å fremme en sak. Det ble gitt mange eksempler på saker som man hadde kommet igjennom med, og diverse case som mediene ikke hadde vist interesse for. Det ble en livlig og interessant diskusjon hvor mange idéer og synspunkt ble fremlagt. Det som likevel jeg sitter igjen med, er noe som ble lagt frem av den ene organisasjonen, og som de fleste i rommet kjente seg igjen i. Det var at sakene måtte være litt ekstraordinære for å fange medienes interesse; de måtte fremstilles som «case», og enten omhandle en «super-blind» person, eller en mer «stakkarslig» fremstilling av det å leve med synshemming.

Hva gjør egentlig slike fremstillinger med oss, når de gjelder personer vi identifiserer oss med? Påvirker de vårt selvbilde, selvtillit og/eller vårt syn på egen identitet?

Når vi kommer i en ny situasjon i livet hvor vi føler oss utrygge og usikre på hvordan gå videre, er det godt å ha noen forbilder å se mot. En person som har stått i samme situasjon og funnet sin vei videre i livet. Det kan gjøre oppgaven du står foran litt mer overkommelig.

Hva kan det da gjøre med «meg» som ny-blind, å høre historien på nyhetene om personen som har ventet i fem år på å få tilbud om rehabilitering, og som fortsatt sliter med å kunne smøre seg en brødskive til frokost? Fem år er en evighet når du sitter der i en sår og vanskelig situasjon med et stort ønske om å få formidlet håp å klamre deg til. Når du møtes med noe som kan oppleves som det motsatte, kan du rett og slett miste motet. Men slike saker påvirker ikke bare individet som kan identifisere seg med vedkommende, det kan også påvirke personens nåværende og fremtidige omgivelser. Sånne historier gjør noe med oss, og vi har lett for å ta de med videre i livet, og fargelegge andre i lignende situasjon med den samme malerkosten.

På den andre siden hører vi historier om «super-blinde» som klarer det mest utrolige – ja til og med ting fullt seende aldri ville gitt seg ut på. Hva gjør det, med oss? Jeg husker godt en arbeidskonferanse jeg deltok på for en stund tilbake. Konferansen var først og fremst tenkt til mulige arbeidssøkere med nedsatt funksjonsevne. Der satt jeg, på niende rad i et auditorium, og ble presentert for det fantastiske eksemplet på det vi med nedsatt funksjonsevne kunne faktisk få til; nemlig å sykle ned Kvitfjell som helt blind. På det tidspunktet hadde jeg vært praktisk blind en del år og blitt kjent med såpass mange synshemmede at dette ikke påvirket meg nevneverdig. For selv om historien selvfølgelig var veldig imponerende, og var uten tvil satt frem for å få oss til å se på mulighetene… så var dette likevel et så ekstremt tilfelle av «super-blinde» at det kunne lett ha fått noen av oss middelmådige til å rett å slett gi opp håpet. Jeg merket spesielt i pausen etter innlegget hvordan de jeg pratet med, som ikke var synshemmede, hadde latt seg imponere. De var så fulle av beundring over hva «vi» blinde kunne få til.

For noen år tilbake ble jeg bedt om å besøke en blind jente som gikk på sin lokale skole. Hun hadde ikke møtt voksne blinde før, og hennes synspedagog mente det ville være bra for henne å møte en i samme situasjon. Jeg besøkte skoleklassen, og vi fortalte litt om det å være synshemmet, om punktskrift og førerhunder, men mest av alt pratet vi om at vi som var synshemmede var like forskjellige som alle andre. At vi hadde ulike interesser, ønsker og drømmer, hadde samme behov som alle andre, men at det vi trengte iblant var tilrettelegging for å kunne få dekket disse behovene. Jenten og jeg holdt kontakten en god stund etterpå, og jeg lærte så mye av hennes mot, læringsvilje og livsglede.

Om du er seende eller blind, sitter i rullestol, har rødt hår eller er blond, er ung, gammel, høy eller kortvokst er vi alle en del av den herlige, og naturlige variasjonen som finnes blant mennesker. Ikke bare har alle behov og krav på å bli møtt med respekt der de befinner seg i livet, det er viktig å ikke skjære alle over én kam. Sammenligning av to personer basert på en funksjonsnedsettelse er unødvendig, urettferdig og kan være sårende. Vi er alle ulike og unike. Jeg tror kanskje de fleste av oss ville foretrukket rettferdig ulikhet fremfor urettferdig likhet.

Les også Diskriminering på grunn av funksjonsevne, av Gagan Chhabra