Når verden ikke er vant til en som deg
Skrevet av Heidi Halvorsen, skribent i KABBs skribentprosjekt Synlige stemmer.
Omvendt inkludering
Tenk deg at du en dag våkner opp, kler på deg, spiser frokost slik du pleier. Kanskje sitter du litt lenge med kaffekoppen om du har tid. Forsøker å våkne, ruste deg til dagen som kommer. Til verden «der ute». Verden som du egentlig ikke passer inn i. Men som du likevel er en del av. En verden som ikke er vant til en som deg.
Du tømmer kaffekoppen, kler på deg og går ut. Kanskje skal du i butikken, på jobb, eller kanskje på trening? Eller til fysioterapeuten, legen, eller et møte i kommunen? Kanskje tar du en drosje, kanskje tar du buss, eller kanskje kan du spasere – alene eller sammen med en ledsager. Uansett hvor du skal, blir du møtt av det samme. De samme nysgjerrige spørsmålene, forbausede kommentarene.
«Hvordan klarer du deg uten å se?» «Jeg har sett på deg lenge, du søler ikke så veldig mye når du spiser!» «hvordan kan du være så blid når du er blind?» «Har du alltid vært blind?» «Det koster vel samfunnet mye at du er i jobb?»
Eller om du har med deg en ledsager, så kan det hende stemmen din ikke blir hørt , uansett hvor høyt du snakker. Betjeningen i butikken, den kommuneansatte du skulle møte – de snakker konsekvent til ledsageren din.
Tenk deg at du kommer hjem etter en slik dag. Kanskje er du litt sliten av å svare på spørsmål, smile deg gjennom dagen, forsøke å vise at du er en oppegående og normal person – tross alt. At selv om du ser annerledes ut, så hører du til. Du legger deg, trenger å hvile, sove. Når du våkner neste morgen, vet du at det er på’n igjen.
Dette er faktisk mye av slik min hverdag er. Jeg tror ikke noe av dette er vondt ment fra folk. Jeg er ganske sikker på at det handler om uvitenhet. Jeg tenker at det er litt opp til meg å vise at blinde folk er helt vanlige folk. Bygge ned fordommer, ta bort tabuet. At det er sånn det bare må bli så lenge blinde utgjør en svært liten minoritet i samfunnet.
For meg blir inkludering et ord som vekker ganske motstridende følelser. Det høres så flott ut på papiret. I praksis opplever jeg derimot at det er jeg som må passe på å bli inkludert. Jo flinkere»
jeg er til å undertrykke mine ønsker og behov, jo bedre lykkes inkluderingen. Jo bedre passer jeg inn, jo lettere blir det å ha meg med.
Når du våkner neste morgen, vet du at det er på’n igjen.
Vet du hva jeg ønsker meg? En omvendt inkludering! Ikke bestandig eller til hverdags, men av og til. Der nettopp du inviteres inn i min verden. Der jeg definerte hva som er standarden. Der spillet skulle skje på mine premisser. Der det var omvendt av slik det alltid er ellers. Der det var du som var annerledes og trengte inkludering, ikke jeg. Der det var du som måtte spørre om tilrettelegging, spørre om hjelp, ikke jeg. Kanskje vi skulle hatt en Gudstjeneste i blinde? I bekmørket? Da kunne jeg ha hjulpet deg – hvis du spurte meg. Jeg skulle delt ut sangbok
til deg i døra, for å være ekstra hyggelig. «Å, kan du ikke lese punktskrift, nei? Hm..kanskje vi har noe i visuell skrift, jeg kan sjekke..»
«Ja, se hva jeg fant! Her har du sangteksten så du kan lese den»
«Er det for mørkt til at du kan lese, sier du? Har du hatt det problemet lenge? Det var jo leit. Du får følge med så godt du kan, det er bare å synge!»
«Finner du ikke plassen din, jeg skal vise deg, kom her, det er bare rett fram der! Bare gå rett fram!»
Og så hadde jeg funnet en plass til deg , ved siden av noen andre – som du ikke kunne se, og som du heller ikke ble presentert for. Etter Gudstjenesten kunne vi hatt kirkekaffe. Du skulle fått sitte
sammen med andre du ikke kjente igjen stemmen til rundt et bord, med kaffe og kaker som det bare var å forsyne seg fra.
Kanskje høres jeg ut som jeg er full av skadefryd når jeg beskriver dette. Kanskje er jeg det – litt?
Poenget mitt er uansett dette:
Å være den som trenger inkludering er slitsomt! Jeg skulle virkelig ønske meg at maktbalansen var snudd – en gang i blant. Bare for at du også få kjenne litt på hvordan det kan være. For slik jeg opplever det, handler inkludering svært mye om at jeg forsøker å tilpasse meg din verden.
Det er du som tilhører majoriteten, så slik må det nok være. Men å av og til få slippe det, få fri, kunne være en del av en majoritet – for eksempel sammen med andre synshemmede, ikke ta det fra meg i inkluderingens navn!