NAV – på godt og vondt

Portrettbilde Asbjorn Gabrielsen

Folkene i NAV er ikke onde, selv om de kan være sabla rotete! De har heiet meg gjennom utdanning og fram til jobb.

Jeg synes NAV har fått mye pes. Mye av det er fortjent. Jeg ser veldig godt at NAV er ei stor papirmølle der man fort kan bli sittende fast. Jeg har opplevd dette selv. Men jeg hadde neppe vært der jeg er i dag uten NAV. Jeg er sterkt svaksynt og har hatt mine utfordringer knyttet til dette både på skole og i jobb. Men mye takket være NAV har dette gått bra.

Hos NAV har jeg fått god studieveiledning, arbeidstilrettelegging, og økonomisk støtte. Jeg har hatt følelsen av at saksbehandlerne jeg har hatt der virkelig har vært positive, og har heiet på meg.

Selv om mine erfaringer med nav er stort sett positive, har jeg altså opplevd noen vittige papirmøllefrustrasjoner. Et eksempel er da jeg klarte å miste honnørbeviset mitt.

Som svaksynt ha jeg rett på honnørbilletter. Det har jeg hatt siden jeg var omtrent tolv år, og jeg har opplevd mang en bussjåførs vantro i det jeg viser frem beviset. De er vant til at temmelig mye eldre mennesker enn meg benytter seg av dette tilbudet. Som 25 åring opplevde jeg å miste honnørkortet. Da opplevde jeg det beryktede mottaket på NAV.

Jeg sto i kø i en time før jeg traff ei dame som gav meg beskjed om at jeg absolutt ikke hadde rett på bevis. Hun stilte seg også tvilende til at jeg i det hele tatt hadde eid noe slikt før. Jeg syntes dette var rart, og ba dem undersøke saken nærmere. Det skulle de gjøre, og ta kontakt med meg. Etter uker uten en lyd fra NAV ble jeg utålmodig, og ringte dem. Der fikk jeg beskjed om at jeg måtte tilbake til mottaket for å få kortet mitt. Etter en ny times kø møtte jeg den samme dama som tidligere, for å få samme beskjed som før: Jeg hadde ikke rett på honnørbevis.

Jeg begynte å bli irritert, og gikk inn på nettsidene til NAV. Der sto det svart på hvitt at synshemmede hadde rett på honnørbevis. Jeg utbrøt en eller annen form for «HA!» i det jeg sprang tilbake til damen på NAV.
Hun så sånn passe oppgitt ut da hun så meg igjen. Hun svarte med et utmattelsens sukk, som forventet. Jeg ba så om å låne pc-en hennes for å vise henne informasjonen jeg hadde funnet. Dette gikk hun litt nølende med på. Men da kom det opp en feilmelding på skjermen, der det sto med stor og rød skrift at denne siden var blokkert via brannmur. NAV blokkerte altså for sine egne ansatte den informasjonen de selv ga til brukerne sine. Det er vel i grunnen den eneste gangen i mitt liv jeg har kjeftet på ei gammel dame. Hun må i alle fall ha tatt mitt lite frustrasjonsutbrudd til etterretning, for et par timer senere fikk jeg telefon om at jeg kunne hente honnørbeviset.

Jeg har også merket stor forskjell fra det ene NAV-kontoret til det andre. Jeg vokste opp i Farsund, og kontoret her var min første erfaring med NAV. Jeg fikk beholde dette kontoret gjennom min studietid. Dette opplevde jeg som veldig trygt og godt. Her fikk jeg alltid tak i min saksbehandler, og jeg opplevde at de som jobbet der strakk seg langt for å imøtekomme meg. Etter hvert som jeg flyttet til storbyen for å jobbe, fikk jeg en annen erfaring. Da kom jeg under et nytt kontor. Der var holdningen litt mer at «den som ikke har gjemt seg nå, den er saksbehandler» holdning. Rollen som saksbehandler var også noe som så ut til å gå på rundgang, gjennom ett år fikk jeg beskjed ca. en gang i måneden at jeg hadde fått ny saksbehandler. Men da jeg først hadde landet innenfor dette kontoret, gikk det hele mye bedre.

Alt i alt har min tid med NAV vært positiv. Jeg har definitivt opplevd frustrasjoner, og selve papirmølla hos NAV har nok stort forbedringspotensial. Likevel har de folkene jeg har vært møtt vært klare til å hjelpe meg, og har hatt en grunnleggende positiv holdning som har motivert meg på veien mot fast jobb. Jeg har tenkt mange ganger på hvor heldig jeg er som har vokst opp i Norge, hvor jeg har NAV i ryggen til å hjelpe meg. Selv om arbeidsflyten innad i nav kunne vært en del del smoothere, så er jeg virkelig takknemlig for at de har vært, og fortsetter å være, der for meg.

Til slutt et par tips:
Til dere som jobber i NAV: Husk å møte mennesker med positivitet! Det smitter!
Til dere som sitter fast i papirmølla: Ikke gi dere! Mas til dere kommer videre!

Asbjørn Gabrielsen er ungdomsdiakon og en av de fem faste skribentene i KABBs «Synlige stemmer».
Flere artikler av Asbjørn Gabrielsen:
Ta imot!

Se og bli sett