Toget går fortere enn jeg kan løpe

Av Thomas Rannstad Haugen, skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt

Synstapet mitt skaper sjelden store vanskeligheter. I det daglige lever jeg som jeg ville gjort med normalt syn. Likevel hender det at pulsen øker av ren frustrasjon. Spesielt når jeg blir «offer» for manglende evne fra det offentlige Norge til å anskaffe IKT-verktøy som er tilgjengelig for alle. Det teknologiske toget kjører og jeg står igjen på perrongen.

 

De fleste synshemmede vil jjobbe, men alt for mange havner på utsiden av arbeidslivet. Enkelte innkalles ikke til intervju hvis søknaden forteller at de har en synsnedsettelse. De som har et ansettelsesforhold når synet svikter kommer sjelden tilbake i arbeid. Dette handler nok om manglende kunnskap hos arbeidsgivere og krevende indre prosesser hos flere av oss som mister synet.
Det er komplekse utfordringer. På et vis godtar jeg at det får uheldige konsekvenser. Samme aksept har jeg ikke for det teknologiske togets innvirkning på min og andres arbeidsdeltakelse.

I snart sju år har jeg jobbet i statsforvaltningen. Store og solide institusjoner som sysselsetter mange og som har stor påvirkningskraft på det de velger og anskaffe av systemer og utstyr. På ulikt vis påvirkes jeg av at systemer som tas i bruk ikke er tilgjenglig. Nettsider, saksbehandlingsverktøy og nå til slutt tidsregistreringsteknologien. Dagligdagse programmer som ikke fungerer for skjermleserteknologi fordi utvikleren ikke har gjort en tilstrekkelig jobb med tanke på universell utforming. En skjermleser tolker elementer og tekst og gjengir det med punktskrift eller syntetisk tale. Et universelt utformet dataverktøy er bygget opp slik at skjermleseren kan lese det som vises for velfungerende øyne. Formålet med universell utforming av samfunnet er at alt skal kunne brukes av alle. I tanken om et inkluderende arbeidsliv (IA) er det et avgjørende prinsipp.

I praksis betyr manglende tilgjengelighet at det er mange enkle oppgaver jeg ikke får utført selv, men som må gjøres av en kollega. Da jeg i fjor skiftet arbeidsplass ble dette et så omfattende hjelpebehov at jeg valgte å returnere til den opprinnelige jobben. Det ble for mye styr og for mye arbeid. Fokuset ble mer på alt som ikke fungerte i stedet for alt jeg kunne utføre.

I takt med økende offentlig oppmerksomhet og krav rundt universell utforming hadde jeg forhåpninger til tilgjengeligheten i tidsregistreringsverktøyet som vi nå skal ta i bruk. Smidigere. Enklere. Flere muligheter. Slik fremstår det for de fleste. Et skritt i riktig retning, men jeg kan ikke bruke det.
Det som trolig venter nå er nye runder med utviklere. Dialog om hva som kan gjøres nå og hva som må tas senere. Erfaringen min til nå tilsier at det som skal flikkes på ikke blir så bra som det kunne blitt med korrekt utgangspunkt. I mellomtiden blir jeg igjen avhengig av de rundt meg for å få utført vanlige handlinger. Igjen må jeg vurdere om jeg skal akseptere situasjonen eller være mer krevende. I tidligere prosesser har jeg valgt den tilbakelente varianten. Både fordi jeg har hatt tillit til at det vil bli bedre og fordi jeg ikke ønsket et image som vanskelig. Min kompetanse, tid og evner skal brukes til å gjøre en god jobb. Jeg vil helst slippe å bruke energi på en kamp om dette.

OK. Alt har flere sider. Også teknologien. Den har gjort at jeg på mange måter blir mer selvstendig. Lesemaskiner, SMART-telefoner og GPS har gitt meg frihet. Det må også sies at mine kollegaer er flotte mennesker som gjerne hjelper meg. Jeg hjelper dem med andre ting. Slik er et daglig samspill på en arbeidsplass. Jeg kunne søkt om lese- og sekretærhjelp, men det betyr mer administrasjon for meg og større kostnader for velferdsstaten.
I denne saken har jeg behov for å være prinsipiell. Ikke kjøp inn utstyr og programmer som ikke er tilrettelagt så godt som det faktisk er mulig. Reelle konsekvenser dersom vi fortsetter på samme måte er at synshemmede ikke kan delta i arbeidslivet. De får enten ikke jobb fordi arbeidsgiver tror tilpasningen blir for krevende eller vi må slutte fordi merarbeidet med å jobbe seg rundt manglene koster for mye.

Store kunder kan styre retningen og gjøre at bedrifter som utvikler blant annet saksbehandlingssystemer følger de krav og muligheter som finnes. Kunder som anskaffer systemer med dårlig tilgjengelighet dreier markedet i feil retning. Forbedringene vil ikke skje frivillig. Det offentlige Norge må gå foran og vise vei.

Hvis alle skal kunne fungere i arbeidslivet må verktøyene kunne brukes. Dersom det ikke kommer lovpålagte føringer for IKT-systemer i det offentlige vil veldig lite endre seg. Da stormer det teknologiske toget videre og flere kommer ikke med. Det kan også hende at noen må gå av toget.