Tabu

Hør teksten opplest her.

Hva om jeg hadde vokst opp i Sør-Europa? Eller et annet sted i verden der berøring er mer vanlig og menneskers intimsone har andre grenser? Hadde jeg sett bedre da?

Av Heidi Halvorsen

Vi er mange som har vokst opp med frasen «Bare se, ikke røre». Det bød ikke på særlige utfordringer i min barndom Jeg var stort sett sjenert og mer observerende enn delaktig. Ikke et barn som utforsket, tok på ting eller kom for nær.

Da jeg mistet synet, endret ikke dette seg. Selvfølgelig ikke. Man forandrer ikke personlighet eller vaner automatisk selv om man mister en sans. Jeg var like lite lysten på å ta på ting og folk som jeg alltid hadde vært. Uvant med å gi klemmer, eller å gi uttrykk for spontanitet og oppdagertrang.

I tenårene fikk jeg vite at jeg har en medfødt progredierende øyesykdom, retinitis pigmentosa (RP). Jeg kunne lese, skrive og se omgivelsene mine klart fram til slutten av tjueårene. I løpet av en toårsperiode forsvant resten av synet, og jeg har nå vært blind i fjorten år.

Jeg tror jeg har gått glipp av mye mer enn nødvendig.

De siste årene har jeg møtt på mennesker som har utfordret grensene mine. Heldigvis. Noen har uforvarende tråkket innenfor og dratt meg med i sansenes fargerike verden. Bokstavelig talt lagt omgivelsene i hendene mine så jeg kunne se. For eksempel har enkelte tatt meg med ut i naturen og  innstendig bedt meg åpne opp hendene mine og kjenne. Noen har til og med ført hånden min over silkemykt treverk eller et ruglete maleri. En gang ledet en ivrig museumsguide meg bort til alle tingene i museet som var merket med «Berøring forbudt». Fingrene mine fikk kjenne delikate utskjæringer, skjøre vaser av gammelt porselen og detaljrike lysekroner i krystall.

Innerst inne har jeg syntes dette var flaut. Helt til jeg en dag våget å gjøre det på egenhånd, i en hage. Det var som å få se farger og lys igjen.

Etter denne episoden har fingrene mine og jeg lengtet etter å se mer. Utforske mer, betrakte. Er jeg alene et sted, gjør jeg det ofte. Kjenner på omgivelsene, ting eller natur, alt etter som. Sanseinntrykkene setter igjen dype spor i kropp og sinn.

Et par ganger har jeg også fått tilbud om å kjenne med fingrene i en annens ansikt. Det er langt utenfor komfortsonen til en sjenert nordmann som meg. Første gang satte jeg meg oppå hendene mine og ristet iherdig på hodet. Andre gang tok jeg mot til meg og våget å berøre ansiktet foran meg. Det ble et skjellsettende øyeblikk. Ansiktet var fullt av rynker og furer, som om alle livets kamper og seiere var risset inn. Jeg kommer aldri til å glemme det ansiktet.

Men som regel er det ikke slik. Straks det er andre til stede, legger jeg hendene i fanget. Å ta på ting rundt meg bringer raskt spørsmål fra den andre: «Hva leter du etter?» «Hva driver du med?» «Hva skal du?».

Så hvorfor skriver jeg denne teksten? Definitivt ikke fordi jeg stadig går rundt og har en hang til å kjenne med fingrene på alle ansikter jeg har adgang til. Det er mer fordi jeg undrer meg over hvor sterk berøringssansen faktisk er, hvor mye mer den minner om det å se enn hørselen gjør. Samtidig er berøringssansen liksom mer utsatt enn synet. Med blikket kan man betrakte på avstand, det kan man ikke med fingrene. Og det er kanskje noe av det som gjør det å ta på så sårbart. Og i alt dette lengter jeg etter å bli modigere, å ta inn verden rundt meg med de sansene jeg har. Jeg håper at det går an, og at jeg ikke vil trå noen for nær underveis.

KAN JEG FÅ SE … DEG?

Hva driver du med?

Hva skal du ha?

Hva leter du etter?

 

Spørsmålene kommer som piler

straks fingrene mine

har vært over bordet

 

eller i lufta

langs veggen

eller gulvet

 

Jeg snapper dem til meg

gjemmer dem i fanget

forsøker å forklare med ord

 

Men hva om jeg bare vil se meg om?

Ord kan ikke se!

det kan hendene mine

 

Det de får se

fester seg

i fingre, hode og hjerte

 

Som når jeg får være alene i skogen

og hele jeg

fritt kan se

 

… Ingen blir ille berørt da?!

 

Men om jeg skulle våge å se

ta inn omgivelsene sammen med andre

eller om jeg ville se nærmere på …

deg …?

 

Det går vel ikke an?

verken for meg eller deg …

eller kanskje gjør det det …?

 

For av og til har jeg sett deg

det vil si, hendene dine

som berører mine

 

hender i varme håndtrykk

hender som viser meg noe

det er øyeblikk av dyrebart fellesskap

Jeg ønsker meg flere slike

øyeblikk der jeg kan få se

også deg …