Å legge puslespillet identitet
Av: Tone Mathisen
Det å finne seg selv, er en oppgave som vi mer eller mindre holder på med gjennom hele livet. Som synshemmet har man kanskje enda mer behov for gode rollemodeller, som viser hvordan ting kan gjøres. Ikke nødvendigvis en fasit, men veiledning og støtte i en utfordrende hverdag, få kjenner fra innsiden.
Se for deg, at du har en grunnmur i livet ditt. Kanskje kan vi kalle det puslespillet deg? Identiteten din? De brikkene, som identifiserer deg. Størrelsen på brikkene vil variere gjennom livet. Noen står fast som en grunnmur, andre er omskiftelige. Kanskje er en av dine brikker kjønn, at du stammer fra en bestemt plass, familien din eller flokken du tilhører, tillitsverv, ting du er god til.
Mange ting i livet skaper identiteten din.
Er det slik at synshemming er en del av identiteten din og min? Jeg tenker at om ikke annet, er det å være blind eller svaksynt noe som preger valgene i livet ditt og hvis det gir positive ting også, er det ikke farlig å regne det som deler av din identitet. Jeg håper bare ikke man regner det som den eneste brikken.
Jeg har mange brikker i mitt puslespill, som er Tone. Jeg er 46 år, bor på Lillehammer, hater ski og elsker truger, nyter hagearbeid, kreativ, har hundegalskap, sta som fy, samler på lykkeøyeblikk, datter, søster, venninne, blind, og elendig på å strikke.
Noe av det jeg ser i etterkant at jeg trengte for å vokse som menneske og skape realistiske krav til meg selv, var å møte andre blinde. Det gjaldt både på egen alder og voksne. Det var som fullt integrert skoleelev i et miljø med bare seende og en hverdag med seende, vanskelig å få et realistisk bilde av hva jeg ville kunne få til, uten noe sammenligningsgrunnlag. Jeg var heldig og fikk prøve mye. Lærte relevante ting som jeg har hatt god bruk for som voksen. Fikk skrubbsår, både på sjela og knærne, kjørte av på kjelke og rett i et tre, så tennene skrangla (dette var 80-tallet så ingen sysselsatte oss i særlig grad.)
Jeg ble stilt krav til og satt grenser for. Likevel, for seende å sette seg helt inn i en hverdag uten syn, skaper forestillinger ofte basert på den enkeltes oppfatning av hva de selv ville klart, dersom de mistet synet. Noen undervurderte meg, noen ble belønnet av eget ønske om å hjelpe og overså mine behov for å bli selvstendig, og atter andre, stilte kanskje for krasse krav. Man blir ikke automatisk lik en annen blind person, av å miste synet.
Jeg har bestandig elsket å lese. Det er derfor ikke rart, at en av mine sterke minner fra barndommen, var en voksen blind, som leste eventyr for meg. For første gang kunne jeg lese det hun leste. Vi delte tekstopplevelsen ved hjelp av punktskrift! Å oppleve samme voksne person lage middag til meg i blinde, vaske tøy og gjøre husarbeid, gav meg tanker om hva som var mulig. Og så avsluttet vi dagen ved at hun ledsaget meg hjem etterpå ved hjelp av førerhunden sin. Dette var skjellsettende. Plutselig hadde jeg glimt inn i en verden som gav plass for at voksne også fantes som blinde. Erling Stordal var også en voksen blind, som jeg møtte i samme tidsrommet og som viste meg at mot og muligheter ikke styres av syn.
På «Hånd i hånd i naturen” en verdensleir for funksjonshemmede ungdom i 1985, ble vi opplært i at alle har et ansvar for hverandre uansett bakgrunn og funksjonsnivå. Alle kan hjelpe noen. Funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede ungdommer fra hele verden levde tett sammen i nesten 3 uker. Vi lo, gråt, sang, opplevde, utfordret grenser sammen. Jeg fikk sterke menneskemøter og fortsatt 35 år senere, lurer jeg på hvordan det gikk med flere av disse flotte ungdommene.
Jeg tenker at det er utrolig viktig at man får noen rollemodeller å strekke seg etter. Samtidig må vi kanskje bli enda flinkere til å gi hverandre tro på at det virker å forsøke. Tørre å dele løsningene, ikke bare utfordringene. At alle har ting de ikke får til og ting de er gode på. Jeg tror vi må jobbe felles, med at identiteten som blind og svaksynt, skal bli en følelse av grunnmur som gir trygghet, mestring og ro. At det å få skrubbsår er forholdsvis ufarlig og at det jeg kan og det du kan, er delbart med andre. Den sterkeste, er den som tør å være svak og tør å be om støtte, når det føles utrygt.
