Å møte mennesker

 

Menneskemøter kan være så mangt. De kan være flyktige og glemt etter noen øyeblikk. Eller de kan bli med oss i lang tid. Noen møter varmer i kroppen, mens andre kan etterlate følelser av sårhet, bekymring eller ubehag.

Klikk her for å få teksten opplest.

Men hva er et godt menneskemøte, og er menneskemøter annerledes for oss som ikke ser?

Det er blitt sagt at kroppsspråk og mimikk sier mer enn tusen ord, men for den som ikke ser, er det et signalsystem som går oss hus forbi. For seende kan et menneskemøte starte mens to personer går mot hverandre, eller bare utveksler blikk. For meg som er blind, starter et menneskemøte først når noen prater til meg eller berører armen min, for eksempel. Det positive ved en slik måte å møtes på, er at det er mindre risiko for forhåndsdømming; jeg gjør meg ikke opp en mening om folk utfra klesstil, måten de går på, eller hvordan de ser ut. Det er ikke før vi får direkte kontakt at jeg kan begynne å forme en mening om hvem jeg møter. Det negative ved denne måten, er at den første ordvekslingen, stemmeleiet, eller berøringen, kan bli for toneangivende.

Det er mange ulike meninger om hva et godt menneskemøte er. For meg er det nok først og fremst å bli sett uten fordommer; å bli møtt med åpenhet. Jeg er i en situasjon hvor jeg, til tross for å være en introvert, må søke mot mennesker og assistanse i mange situasjoner. Jeg kan gå ned til butikken, men jeg kan ikke finne fram varene. Jeg kan gå til bussholdeplassen, men kan ikke vite hvilken buss som kommer … eller om det er en buss i det hele tatt. Kanskje er det en lastebil? Jeg er derfor avhengig av gode menneskemøter. Det er ingenting som er så befriende som å dra på butikken, stille meg opp ved en av kassene og så vite at en ansatt vil komme bort og tilby hjelp til å plukke fram matvarene jeg ønsker. De kjenner meg, de vet hva slags assistanse jeg har behov for, og vi har avtalt hvordan «vi» gjør det. Det gir meg en utrolig god selvfølelse, en følelse av mestring.

Å bli satt av bussen på feil holdeplass kan snu om en god dag til et mareritt. Plutselig stemmer ikke omgivelsene, og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg dit jeg skal, om det er aldri så kort dit. Da er det herlig å bli spurt om en trenger hjelp.

Akkurat slik var et møte jeg hadde med en person for et år siden. En unggutt kom bort til meg og spurte om jeg trengte hjelp. Panikken som hadde tatt tak i meg var nok synlig for andre. Det er likevel ikke alle som tør eller bryr seg. Men denne gutten kom altså bort. Det gjorde så godt å høre den vennlige stemmen hans! Ikke bare forklarte han hvordan jeg skulle gå dit jeg hadde tenkt meg, han tok seg også tid til å gå sammen med meg et stykke inntil vi var sikre på at jeg var trygg på veien videre.

Jeg har møtt denne gutten flere ganger det siste året. Og jeg tror han har hilst på meg hver gang han har sett meg. Vi har vekslet noen ord – også når han har vært sammen med kamerater. Han har vært nysgjerrig på hva synshemming er, og jeg har forsøkt å svare så godt jeg kan. Selv om det ikke alltid var enkelt. Som for eksempel når han spurte: «Hvorfor går blinde med åpne øyne når dere ikke ser?» Nå har gutten flyttet, men disse møtene har etterlatt gode minner, kanskje også for ham?

Noen ganger har folk det travelt, da stopper de ikke opp når du prøver å fange oppmerksomheten deres. Eller de går kanskje bare i egne tanker, eller med ørepropper … Slik var det nok på Nationaltheatret stasjon her om dagen. Folk suste forby, jeg vinket og forsøkte å be om hjelp, men før jeg visste ordet av det, var alle borte – og jeg sto der alene på perrongen. Like usikker på retningsvalg.

Noen av de beste menneskemøtene jeg har hatt har kommet som følge av at jeg har rotet meg litt bort. Både i Oslo og Tønsberg har jeg blitt møtt med en fantastisk verdighet, tålmodighet og vennlighet av tidligere eller nåværende rusmisbrukere. Mennesker som har mindre av det meste, utenom tid. Flere av disse har vært de første til å tilby meg hjelp når de ser at jeg virrer, og vi har ofte endt opp med en uanstrengt og givende prat. Et slikt menneskemøte sitter i.

Alle har vi gode og dårlige dager. Jeg kan være utålmodig og irritert, men jeg forsøker etter beste evne å ha i bakhodet hvordan dette kan påvirke negativt i møte med andre. Jeg lykkes absolutt ikke alltid, men jeg prøver. Jeg kan ikke endre dem jeg møter, men jeg kan påvirke hvordan jeg tenker om dem. Jeg streber etter å være åpen for nye inntrykk og forsøker å ikke la tidligere erfaringer farge mitt neste menneskemøte. Noen ganger lykkes jeg.

Ønsket om å bli sett og forstått ligger dypt i oss alle. Da er det viktig å forsøke å ikke sette folk i bås. En blind er ikke bare en blind, vi er akkurat så forskjellige som resten av befolkningen … og jeg, som alle andre, må jobbe med egne holdninger.