Å ta ordet i egen hånd
Bildet: Fingre over punktskrift
Av Heidi Halvorsen
Jeg har lånt meg en roman i punktskrift. Nitten hefter fulle av prikker. Jeg grugleder meg til å starte på den, men lydbokversjonen er ikke klar før om åtte måneder, så jeg har planer om å rekke å lese den selv før det.
H … H … j … Hje … r… ne
Høyre pekefinger glir sakte over prikkene på arket. «Hjerne …». Min egen jobber på høygir her jeg sitter. Den forsøker å tolke det fingeren min føler og få det over til noe som gir mening. I hjernen. Men det er ikke over … ordet er lengre, det er faktisk ikke slutt etter seks bokstaver. Langfingeren og ringfingeren har fått med seg at ordet er over dobbelt så langt.
H … j … e … Hjerne … f … o….. Hjernefo …
A ha …! Hjerneforskning. Det er vel det det står?
Jeg løfter hodet mot synspedagogen. Han ler litt, skjønner at jeg gjetter på resten av ordet. Men så skryter han likevel. For det er sånn man skal lese. Man gjetter mye når man leser med øynene også. Foregriper en mening. Kvalifisert gjetning ut fra kontekst og sammenheng.
Og det er nettopp det jeg skal lære nå. Å lese. Med fingrene. Jeg har vært blind i over ti år, så punktskrift er ikke fremmed for meg. Jeg har lært det en gang før, da var det med venstrehånda. Den gangen tok det meg halvannet år å lære denne skriften godt nok til å kunne lese korte beskjeder eller etiketter på medisiner. Jeg leste kanskje like fort som en gjennomsnitts 2. klassing.
Og nå sitter jeg her igjen. Følelsen i venstrehånda har blitt for dårlig til å tyde punktskrift. Dermed er det «på han igjen». Det føles som å starte i 1. klasse på nytt.
Hvorfor måtte du la meg velge en så vanskelig bok? undrer jeg. Hjernen er stjernen er ikke akkurat for nybegynnere. Synspedagogen sier at det er for at jeg skal trene meg på å kjenne igjen punktbokstavene uten å gjette så mye. En fortelling der jeg nesten kan forutsi hva som kommer, gir ikke god nok trening for fingrene mine til å kjenne igjen de ulike bokstavkombinasjonene.
I dag har jeg mest lyst til å kaste hele punktskriftheftet ut av vinduet. Å sitte som voksen og stave meg igjennom bokstav for bokstav, lese feil, starte på nytt, gjette videre, forsøke å koble fingre og hjerne … det føles ordentlig pinlig.
Jeg tar en pause. Det koker inni meg over bokvalget og hele situasjonen. Prøver å finne en viss indre fred. Jeg vil jo fortsette. Jeg vil lære meg punktskrift! Og jeg trenger hjelp. Noen som sitter ved siden av meg og heier når jeg holder på å gi opp.
Hvorfor?
Jo, fordi det betyr så mye for meg å kunne lese. Fordi jeg har begynt å glemme hvordan forskjellige ord staves. Fordi det er godt av og til å få informasjon gjennom noe annet enn ørene. Og fordi jeg har et ønske – et sted langt der framme, om å kunne synge sanger jeg ikke har pugget teksten til. Eller å kunne lese høyt for folk diktene jeg skriver. Og én ting til, kanskje den aller sterkeste drivkraften: Fascinasjonen over at små prikker tett i tett på et ark kan gi mening og skape nye verdener.
For det er noe jeg aldri tror jeg skal slutte å undre meg over. Det at det går an å lese med fingrene. At prikkene står i et system, er tegn som blir til ord – setninger. Og som vekker nysgjerrigheten min etter å lese videre. Som tar meg til et annet sted. Der mye kan skje.
Når jeg leser med egne fingre, kan jeg dvele ved noe jeg synes er vakkert, la ordene virke i meg. Det er noe helt annet enn å lytte til lydbok. Å lese sanselig på denne måten får meg til å huske det jeg leser bedre, som om prikkene blir værende i kroppen, som om det å kjenne dem gjør at de fester seg med større kraft.
Jeg trekker pusten dypt, legger pekefingeren tilbake på teksten og fortsetter: Hjerneforskning … Ååå … enda to bokstaver … e … n … Hjerneforskningen.
