Med hund i hjertet

 

Å dele hverdagen med en førerhund kan være så mangt. Det vi ofte ikke snakker om, er de tankene som dukker opp når en ikke lenger kan fortsette samarbeidet med en erfaren hund.

Av Tone Mathisen

Her kan du høre teksten opplest.

Jeg husker hver eneste sistedag med hundene mine som om det var i går. Freia er min sjette førerhund. Det er oss to nå. Vi bor alene sammen, og ingen ser meg så sårbar som henne. Noen spør om hun er min beste venn. Da tenker jeg at det ikke helt går an å sammenligne med menneskevenner. Men hundene har vært og er mine ærligste venner. De vil meg vel, enten jeg kløner eller er bustete på håret. De elsker ros og å bli klødd på halsen, men vi kan godt ha en kveld der vi er stille sammen også. Hunden min kritiserer ikke tankene mine.

Vi gjør alle ting sammen, hver eneste dag. Jeg våkner om morgenen og hun kommer bort for å få en klapp. Da kommer gjerne en myk snute opp i ansiktet mitt. Eller en kald snute i korsryggen for å få meg fort opp. Om kvelden må vi ut på dagens siste tissetur.

Og vi må ut i all slags vær og føre. Jeg er blitt god på allværsklær som støvler, varme sokker og ull. Jeg blir glad av regndråper som treffer huden min. Om vinteren kan jeg nyte at det er så stille at en «hører» snøen falle. På skikkelig kalde dager lyder knirkingen fra hundepoter i tørr snø. Rytme, ro, kurs.

 

Det tar noen måneder å vokse sammen på godt og vondt. Jeg kjenner hunden, og hunden leser meg. Vi vet akkurat hvor vi har hverandre, hvor grenser går. Freia kan til og med merke hva som får meg til å smile og hva som irriterer meg. Men også hva hun kan komme unna med uten for mye støy og ukvemsord fra meg.

Og så. Når vi har blitt så tette som dette, kommer dagen jeg helst ikke vil tenke på. Da førerhund-selen må av. Et hundeliv i aktiv tjeneste varer ikke evig. De blir pensjonert.

Førerhundskolen (i samarbeid med NAV) og jeg må avgjøre når og hvordan ting skal gjøres. Jeg har hatt et sterkt ønske om å bli hørt når det gjelder omplassering av hundene. De første tre lot jeg førerhundskolen plassere. Det føltes best den gangen. Når det gjaldt de neste to, var jeg veldig engasjert i valget av hvem hundene skulle til. Det har vært viktig å vite hva slags mennesker det var snakk om og hva slags miljø hunden skulle leve i.

Å skifte førerhund er emosjonelt på en helt annen måte enn å skifte ut tekniske ting som en pc eller annet utstyr. De ulike hundene kan omtrent de samme tingene rent teoretisk og «teknisk», men de er individer med egen personlighet. Jeg pleier å si at for meg er det slik at ingen førerhund erstatter den forrige. Det blir bare laget et nytt rom i hjertet mitt for den nye.

Jeg tror dere som har flere barn, opplever at dere er glad i ulike sider ved barna deres. Slik har jeg det også med førerhundene mine. Én var fantastisk på områder en annen var svakere, men det betyr ikke at en hund er «feil» eller «dårlig».

Jeg er spent på hva slags hund jeg får i framtida, når jeg runder 50-årsmerket. Er jeg heldig og får fortsette å være førerhundbruker, vil kanskje andre behov i livet mitt melde seg. Derfor er koplingen mellom førerhund og menneske utrolig viktig.

Åpenhet og ærlighet fra både førerhundskole og oss som brukere er essensielt for å få til gode resultater i hverdagen. Jeg tror vi må jobbe mer åpent og bevisst med et språk som bidrar til nettopp dette.