Å være et interessant tilfelle
Et av paradoksene som oppstår når man mister synet er at jo mindre du ser, desto mer synlig blir du. De fleste vil jo bli sett, men innimellom kan det bli litt mye av det gode.
Jeg reiser ganske mye. En gang på flyet, satt jeg og holdt på med telefonen og hadde kobla på ei leselist (punktskriftskjerm). Mannen som satt ved siden av klarte å holde seg nesten hele turen, men så bare måtte han spørre hvordan den greia fungerte. Det har også hendt at folk jeg ikke har møtt før blir helt stille og åpenbart studerer meg nøye mens jeg spiser. Normale ting som å skrive på telefonen eller spise med kniv og gaffel blir visst veldig fascinerende.
Mange synshemmede tenåringer kan ikke fordra å gå med hvit stokk, og de unngår det så lenge de kan. Det er forståelig. Den hvite stokken er et fantastisk hjelpemiddel, men det er jo ikke til å komme rundt at man blir synlig med den. For min del er jeg 180 og har rødt hår, og jeg forsto fort at det bare var å glemme anonymitet i folkemengder. Heldigvis klarte jeg å akseptere det ganske tidlig, men så er jeg også over gjennomsnittet komfortabel med oppmerksomhet. Likevel hender det jeg legger stokken igjen hjemme når jeg går med ledsager for å føle meg mer i fred.
«Se mamma! Hun jenta, hvorfor har hun den greia?» Det hender jeg stopper og snakker litt med en pinlig berørt mamma som hysjer på ungen sin, for å forklare selv. Alt skal læres, og jeg skjønner jo nysgjerrigheten. Voksne sier som regel ingenting, de bare glor. For all del, jeg tror nok det er mye positiv gloing. Faktisk er det ledsageren min som merker dette best. Jeg kan enkelt ignorere blikkene, samme hva de sier.
Jeg tror de fleste unge synshemmede av og til blir litt stressa av klær. Enkelte dager kan jeg få helt noia fordi jeg ikke er sikker på om ting passer helt sammen eller hva slags signaler jeg egentlig sender ut. Kanskje er jeg forfengelig, men uansett hvordan man snur og vender på det er jeg så himla synlig. Folk skal jo ikke se et eller annet klesmessig feilgrep og tenke: «Åh, stakkars henne, hun ser jo ikke hvor teit det der er sammen.» Det er jammen fint å ha assistent på min egen alder. Hun kan jeg diskutere klesdetaljer med til jeg føler meg trygg.
Hvor mange ganger har jeg ikke hørt en ny lærer si: «Jeg syns dette er veldig interessant, for jeg har aldri hat en blind elev før.» Som sagt, jeg forstår veldig godt nysgjerrigheten, men ikke si det der til trettenåringer. Det er ikke så fint å høre. Det er ikke så gøy når lærern kommer bort foran hele klassen og hilser på akkurat deg den første dagen på ungdomsskolen heller. Selv jeg som godt kan stå på en scene, ble flau da det skjedde.
Noen steder kan man selvfølgelig slappe av. Hos familie og gamle venner er jeg meg, og ikke hun blinde. De tar hensyn, men gjør ikke noe nummer av ting lenger. Nye folk er naturlig nok både usikre og nysgjerrige. Jeg gjør mitt beste for å komme dem i møte og vise hvor vanlig og greit det meste egentlig er. Etter hvert roer det seg, og jeg slutter å være så overdrevent fascinerende. Et vanlig menneske. Noen er lave, noen er store, noen synger bra, noen er blinde, noen har artig klesstil osv.
Og så, når alle de nye relasjonene i den nye byen begynner å sette seg, går jeg til fastlegen for å ta en helt vanlig blodprøve. Avslappet møter jeg opp hos turnuslegen som er der fordi fastlegen har ferie, og det første han spør om er: «Har du vært blind hele livet?» Jada, øyesykdommen min er supersjelden og den faglige nysgjerrigheten holder sikkert på å renne over, men jeg skulle bare ta en blodprøve!
Jeg skiller meg ut, sånn er det bare. Like greit å godta det. Kanskje like greit å ta den helt ut, spille kirkeorgel, skrive artikler på nettet og la det oransje håret bli så langt som mulig. Om du har behov for litt positiv gloing er det bare å joine meg på en tandemsykkeltur. «Se mamma! Se, en dobbelsykkel!»
Solveig-Marie er skribent i Synlige stemmer – et KABBprosjekt.
Her finner du flere av hennes artikler:
Må jeg flytte til Oslo for å handle?