Bedre å spørre enn å stirre
Jeg er sterkt svaksynt eller nesten blind om du vil. Jeg kan se at det kommer en buss, men det er umulig for meg å lese skiltet foran på bussen som forteller hvor den går. Det føles feil å late som jeg ser mindre enn jeg gjør, men noen ganger blir det nødvendig for å få hjelpen jeg trenger.
Folk knytter et skjerf for øynene og leker blindebukk, det kan være gøy å prøve seg som blind en liten stund. I går møtte jeg en mann på bussen som kikket på meg og antagelig syntes det var veldig spesielt at jeg som åpenbart kan se litt har førerhund. Jeg merker jo at folk stirrer, selv om jeg ikke ser blikket deres. Etter en lang stund ble det jeg som tok initiativet til en samtale og fortalte ham hvordan synshemmingen min arter seg. Barn spør gjerne rett ut når de møter meg og førerhunden, voksne stirrer, lurer, hvisker kanskje litt seg imellom.
Jeg skulle ønske vi kunne kvitte oss med noen av stereotypiene om blinde. Vi er rundt 180 000 mennesker i Norge som har så nedsatt syn at det ikke kan korrigeres med briller. Bare rundt 1000 av oss er totalt blinde – altså at det er «helt svart». Sannheten er at det finnes like mange måter å oppleve synshemming som det er blinde og svaksynte.
Grå og grønn stær i tillegg til alderssvekket syn, er de vanligste årsakene til synshemming, men de fører nesten aldri til hundre prosent blindhet. Før i tiden kunne premature barn miste synet i kuvøse, det er ikke et problem lenger fordi teknologien er bedre. Sykdommer eller ulykker som fører til total blindhet, er heldigvis veldig sjeldne.
En del øyesykdommer er progredierende, og det betyr at synet blir gradvis svekket. Mitt syn er slik, og det er selvfølgelig kjedelig å oppleve å se stadig dårligere. For meg er det synsfeltet som blir gradvis innskrenket. Du kan tenke deg at synsfeltet ditt er som en smultring eller er delt opp i tre seksjoner. Synet mitt er dårligst i midten (sentralt) og på siden ytterst (perifert).
Jeg har et visst restsyn, og jeg kan utnytte det ganske bra. Men jeg er likevel innenfor Verdens Helseorganisasjons definisjon av blindhet, og ser dårlig nok til at jeg kvalifiserer til å ha førerhund. Jeg kunne også brukt hvit stokk. Stokken er både et hjelpemiddel og et symbol på blindhet som folk flest kjenner igjen, men selv er jeg ikke så glad i dette hjelpemiddelet. Labradoren min er en bedre hjelp for meg til å ta meg fram.
Vi synshemmede har ulikt fysisk syn, og det er veldig forskjellig hvordan vi greier oss i praktiske situasjoner og hvor godt vi kan utnytte restsynet vårt. Jeg vil gjerne greie meg selv med det lille jeg ser, så langt det er mulig. Men i mange situasjoner er jeg likevel avhengig av at du hjelper meg – for eksempel ved å fortelle hvilken buss som er på vei til holdeplassen. Da vil jeg gjerne slippe å spille blindere enn jeg er. Jeg vet at jeg godt kan bli litt mer frimodig til å be om hjelp. Men jeg skulle også ønske at du som møter meg stiller spørsmål om du er usikker. Jeg er bare glad for å kunne svare.
