Bever til besvær
Bever – foto fra skogbruksmuseet
Av Heidi Halvorsen
Hvordan ser egentlig en bever ut? Brun, stor hale, store tenner. Hva med føttene? Hvordan er de egentlig? Som blind er det til liten hjelp å søke etter et bilde på nettet for å friske opp hukommelsen.
Her om dagen var assistenten min og jeg på beverjakt. Nei da, vi skulle ikke fange eller ta noen bever, vi skulle bare kikke. Jeg hadde fått høre at det lå en beverdemning ikke langt fra yndlingsstedet mitt i skogen. Det går en bekk der, og et stykke oppover bekken skulle altså beveren holde til.
Vi hadde ikke forhåpninger om å få øye på selve beveren, til det bråkte vi nok altfor mye. Men bare det å finne demningen og tilholdsstedet, var nok.
Kunne det virkelig stemme at en bever holdt til så nær favorittstedet mitt? Nesten som om vi, beveren og jeg, hadde falt for samme område i skogen, nesten som om vi hadde noe felles.
Etter at vi hadde tatt av fra stien, gikk det bratt nedover mot bekkekanten. Det var tett skog og fortsatt snø mellom trærne der sola ikke slapp igjennom. Vel nede var det nesten som å være i en fremmed skog, så annerledes enn i min solfylte, varme skråning. Skyggefullt og stille.
Men ganske riktig, demningen var virkelig, og det lå flere store trær der som tydelig var gnaget på av bever. Assistenten min fortalte om hvordan trestammene lå over bekken flere steder, og hvordan beveren nok hadde ordnet det hele til. Dette var fascinerende og forunderlig!
Da jeg kom hjem, var jeg fremdeles ganske opptatt av beveren. Men bildene i hodet mitt var falmede og uklare. Jeg klarte ikke å komme på hvordan en bever ser ut. Det nærmeste jeg greide å mane fram, var uskarpe minner om bevere i Donald Duck & co., store haler og kraftige, utstående fortenner.
Etter fjorten år som blind har jeg i det siste oppdaget at det er flere og flere ting jeg ikke lenger helt husker hvordan ser ut. Det har ikke så stor praktisk betydning i mitt daglige liv, det er bare fantasien min som ikke klarer å fange det opp … Uansett hvor langt ned jeg graver i hukommelsen, finner jeg ikke de skarpe bildene igjen. Da hjelper ikke beskrivende ord, heller.
Jeg endte med å bli både lei meg og frustrert over hele beverturen. Og jo mer jeg tenkte på det, jo sterkere ble ønsket om å se dette dyret, eller i det minste få vite hvordan det ser ut. Hadde det vært en katt, eller en kanin, kunne jeg kanskje fått holde en … men en bever …?
Vanligvis ville jeg funnet en løsning. Funnet ut at dette kan jeg fikse på et eller annet vis. Men denne gangen har jeg ikke klart for meg hvordan turen og lengselen etter å se beveren kan få en lykkelig slutt. Kanskje handler det ikke engang om beveren, egentlig. Kanskje handler det om å ha vært blind så lenge at bildene i hodet blekner. Og at det ikke er noe jeg kan gjøre for å gi det farge. Der andre ting ved livet, naturen og omgivelsene mine kan få tre ut av skyggene og bli tydelige for meg i stedet?
Når jeg skriver dette, får jeg lyst til å holde hendene mine rundt et stort tre. La barken gli mellom fingrene, lene hele meg mot stammen. En lengsel etter å kjenne, sanse, ta inn … det jeg kan. Og kanskje er treet mitt den beste medisinen mot sånne besværlige bevere og andre kjipe ting som tilværelsen har å by på?
TREET MITT
Hei, der!
Du stødige, trofaste
treet mitt
Så glad for å finne deg
Alltid på samme plass
Du går IKKE din vei
Du er aldri travel med andre ting
Blir ikke brydd av noe jeg gjør eller sier
Jeg kan få klemme, stryke og holde fast i deg
Du, treet mitt
Den rue barken din trøster meg
Gir håp om at også jeg kan overleve uværet
Du lar meg gråte mot stammen din
Lytter taust til hjertet mitt
Tar vare på både tårene og hemmelighetene mine
Du kjære, kjære treet mitt
