Blind og mamma

Kan man få barn når man er blind? Hvordan kan man i så fall SE barnet sitt? Eller være en god forelder?

Jeg mista synet helt da dattera mi var to år og sønnen min syv måneder. Når jeg forteller det til folk, blir de fleste stille og
undrende. «Hvordan kunne det gå bra?» Det finnes nok like mange svar på det som det finnes synshemmede foreldre. Og det er en god del av oss. Jeg kan bare svare for hvordan jeg har opplevd det, og noen av de erfaringene vi har gjort i vår familie.

Å få barn er ingen selvfølge, for meg har det vært et stort mirakel – eller to store mirakler. Å få komme så nær et annet menneske, et nytt,
bittelite menneske, som jeg «plutselig» får i hendene og har ansvaret for. Det er en overveldende gave!

Det var en vanskelig tid da synet forsvant , og spesielt i en så travel periode av livet. Mannen min fikk også kjenne det på kroppen,
og kanskje er det få menn som vet mer om amming og ammeutfordringer enn ham. Å være foreldre har for oss vært et tett lagspill fra første
stund. Det er vel noe som gjelder de fleste foreldre, men oppgavene og rollene som vi jobber sammen om hos oss er kanskje mer satte og faste enn hos andre.

En ting vi oppdaga etter hvert er at det finnes mange praktiske og smarte løsninger på oppgaver i hverdagen med små barn. Mange har vært
der før oss og funnet gode måter å gjøre ting på.

Et eksempel er rot; Duplo på gulvet, leker,sko og jakker som på magisk vis havner alle andre steder enn på sine faste plasser. Et velkjent
scenario for de fleste småbarnsforeldre antakelig. En  løsning på det er for eksempel å la være og løfte beina så høyt når man går over
gulvet, subber man litt slipper man å tråkke på vonde legoklosser! Da barna var små pleide vi å rydde sammen, barna og jeg. Jeg er ikke så
god til å rydde, men å være ryddesjef kan jeg, og vi ble et bra team sammen. Hvis mannen min ikke var hjemme, ba jeg dem om å ta
«pappakontrollen» til slutt. De tok på seg «pappaøyne» og gikk en runde med pappablikket på. Da fant de alltid noe vi hadde glemt.

En ting jeg var bekymra for skulle bli en utfordring var å passe på barna utendørs. Vi fikk et glimrende tips fra en blind bestemor. Å
feste en liten bjelle på klærne eller skoa til barna. Det fungerte helt supert, og faktisk spurte nabokona om hun kunne få låne en slik
bjelle til sin egen sønn – han pleide å stikke av rett som det var.

Dette med blikkontakt og nærhet til barnet fra det blir født blir framholdt som svært viktig for tidlig tilknytning. Å ha direkte
blikkontakt når man er blind går ikke rent bokstavelig, men mye av denne kontakten tror jeg handler om oppmerksomhet og nærhet mellom mor og barn eller far og barn. Å ikke ha blikket festa et annet sted. At barnet får respons på sine kontaktforsøk, at det rett og slett blir
sett. Og det er faktisk noe man ikke først og fremst bruker øynene til, men sjel og hjerte. Jeg forsøker ikke å si at blikkontakt ikke
spiller noen rolle, men jeg tror at det å SE et barn kan vises og gjøres på så mange andre måter. Berøring, bekreftelser med stemmen,
kroppsspråk som viser at en lytter og er nær.

Da sønnen min var tre-fire år, kom han ofte med tegninger han ville vise meg. Han la dem i fanget mitt, og la hendene mine på dem. Han
hadde på sitt vis forstått at jeg brukte hendene mine til å se med. Så klart skulle jeg som mammaen hans ønske at jeg faktisk så det han
hadde tegna, men kanskje det viktigste tross alt var at han fikk min oppmerksomhet og at jeg delte hans glede over tegningen og hva han
kunne fortelle meg om den?

Det vil alltid være en sorg i meg over at jeg ikke ser barna mine, eller ser hva de gjør  og hvordan de vokser og utvikler seg. Jeg tror
også at barna kan kjenne på sorg over at jeg ikke helt kan ta del i deres visuelle verden. Likevel tror jeg ikke vi er så forskjellige fra
andre familier. Vi ser hverandre slik andre gjør – bare ikke så mye med øynene? Kanskje er vi også blitt et tettere sammenvevd lag enn vi
ellers hadde vært? Jeg håper det, og jeg tror det er slik. De fleste familier har utfordringer på en eller annen måte. Forskjellen er
kanskje bare at vår familie har et handikap som er lett å legge merke til?

Les teksten «Vellykka og hjelpetrengende» av Heidi Halvorsen her.