Vellykka og hjelpetrengende
Hva vil du helst være, vellykka eller hjelpetrengende? For det er vel et ELLER som binder sammen disse orda – ikke et OG? Eller…?
De fleste av oss har et ganske klart bilde av hva det vil si å være vellykka. Når jeg hører det ordet, ser jeg for meg den typiske facebookstatusen, eller replikkene jeg ofte møter folk med når de gir uttrykk for at de håper det står bra til. «Jada, det går fint!» Og deretter en beskrivelse av alt det positive jeg kan komme på i hverdagen til familien min. Det går bra på jobb, ungene er aktive i fritida, vi klarer oss fint! Ja, nettopp: VI KLARER OSS FINT! Kanskje er dette hovedbudskapet i det jeg forbinder med det å være vellykka.
Ordet «hjelpetrengende» derimot… Det har smak av noe ganske annet i mine ører. Det er IKKE å klare seg fint, det er ikke akkurat noe jeg ønsker å formidle på facebook eller i det jeg møter folk på butikken.
Som blind er det mye jeg faktisk trenger hjelp til. Jeg er ganske sjanseløs på egenhånd i matbutikken, jeg kjører ikke bil, jeg klarer ikke å finne fram på nye steder uten hjelp, jeg er avhengig av god teknologi for å ha tilgang til skriftlig informasjon på lik linje med seende og så videre. Lista kan bli lang. Dette er praktiske ting jeg har lært meg å akseptere. For nettopp «å klare meg fint» må jeg ta i mot hjelp, i blant fra mennesker, i blant fra teknologi.
Noe jeg har oppdaga den siste tida er at jeg for å kompensere for alt jeg trenger hjelp til, forsøker å vise verden at jeg takler å være blind på beste måte. Å møte verden med hvit stokk er i seg selv en sterk indikator på å ikke klare seg fint. Det er i alle fall slik jeg opplever at mange tenker når de møter meg for første gang. Da har det vært viktig for meg å vise dem at de tar feil. Vise at jeg til tross for mine hjelpebehov KLARER MEG FINT. At jeg er verdensmester på å ikke se, på å takle livet slik det har blitt. At jeg er en særdeles vellykka blind dame.
For noen uker sida fikk jeg en oppvekker på hva en slik kompensering egentlig gjør med meg, og at det faktisk kanskje ikke MÅ være sånn. Det måtte en turbulent skogstur i øsende regnvær til. Du kan få bli med meg ut i regnet hvis du vil, så skal jeg forsøke å forklare:
Jeg var på Høgsveen retreat og gjestegård, et sted jeg er svært glad i. Der er det mye fin natur, og gode venner som driver stedet har laget egne løyper for meg slik at jeg kan gå i skogen helt alene. Denne dagen regna det kraftig, men jeg ville ut. Når jeg har muligheten til å gå så fritt i skogen på egenhånd lar jeg ikke litt regn stoppe meg. Dessuten hadde vi laget en ny løype, en ganske turbulent og kronglete en, og jeg gleda meg til å prøve den. Allerede etter et par hundre meter på skogsveien var jeg klissvåt. Veien var sølete, gjørma spruta og med hette på hodet hørte jeg heller ikke så mye. Men jeg fant stokkene i veikanten som viste meg hvor jeg skulle ta av veien og begynne på selve «Villveien» som jeg kaller den.
Vi hadde knytta tau fra tre til tre, så det var ikke noe problem å finne fram. Likevel var det utfordrende nok, med store tuer og steiner, greiner som slo i fjeset mitt, trær å kræsje i, trange passasjer å komme gjennom. Og regnet som rant ned i nakken, fylte skoa mine med vann og gjorde steiner og røtter farlig glatte.
Da jeg kom til enden, til bekken som rant stille og satte meg på planken som lå der til meg, ble turen i regnet som et bilde på livet mitt. Her satt jeg alene, fast bestemt på å få til å gå i all slags vær, i all slags terreng. Opplevelsen av mestring har jeg ofte, jeg er nysgjerrig av natur og liker å prøve nye ting. Likevel var det ensomheten som slo hardest innover meg der jeg satt. Så alene jeg mange ganger føler meg! Når livet er inne i det tøffeste terrenget, slik denne turen i regnet, da har jeg ofte holdt meg for meg selv. Mentalt sett. Møtt verden med et smil som sier «Jeg klarer meg fint!» Selv i ulendt terreng.
Så tenkte jeg: «Kanskje jeg ikke MÅ gå alene?» kanskje det ikke er noen motsetning i det å trenge hjelp og det å være vellykka? Kanskje kan det være sterkere og bedre å lykkes sammen i livet enn å måtte bevise at man klarer ting helt på egenhånd? Kanskje har jeg holdt både mennesker og Gud på avstand fordi jeg har trodd at det å være uavhengig og selvstendig er tegn på vellykkethet? Eller for å gå enda dypere: At jeg har gått alene i frykt for at ingen skulle orke eller ønske å gå sammen med meg?
Og dette handler så klart ikke først og fremst om blindhet eller handikap! Det handler om det å våge å slippe andre inn også i våre mest hjelpeløse og regnvåte etapper i livet. At det ikke er noen motsetning til å være vellykka – kanskje heller en forutsetning for det?
Sammen?
Jeg går ut i regnet, ut i tåka
Vil du gå sammen med meg?
Går i søla, langs gjørmete veier
Vil du gå sammen med meg?
Når stien er ujevn, terrenget så krevende
Når kvister slår i fjeset mitt, dråper renner ned i nakken,
Når foten glir på sleipe steiner…
Vil du gå sammen med meg?
Når jeg til slutt er framme,
Synker ned på bakken
Våt av regnet, våt av tårer
Vil du være sammen med meg?
Jeg trodde du ikke ville det
At du ikke orket det
Orket regnet, det krappe terrenget, MEG
Meg med mine tårer, min tvil og min kamp
Men… kanskje jeg tok feil?
Kanskje du orker det likevel
Kanskje du tåler hvert skritt på veien,
At du VIL gå sammen med meg?
