Å leve med åpne hender
Hva gir deg glede i livet? Finnes det sider ved livet som først begynner å skinne når du har kommet opp i krevende livsterreng? Jeg er blind og måtte stille meg disse spørsmålene etter et møte med en av elevene mine.
Jeg jobber på en videregående skole. En del av jobben min er å undervise om det å miste synet, både med fokus på psykisk helse og også om de praktiske utfordringene det medfører å leve uten syn. De fleste av elevene jeg underviser går på helse- og oppvekstlinja og mange av dem skal ut som helsefagarbeidere eller i andre omsorgsyrker.
Disse timene pleier å være prega av samtale med elevene, både om hva som kan være utfordrende i hverdagen som blind og også hva som gir glede i livet. Ofte finner vi ut at vi egentlig ikke er så forskjellige når det gjelder hva som gjør livet verdt å leve.
Her om dagen var det likevel en av elevene som rakk opp hånda og kom med noe hun hadde tenkt på i den forbindelse. Innspillet hennes har fulgt meg siden. 16-åringen sa: «Jeg tror at du kanskje har lært mer om hva som er viktig i livet enn oss fordi du har opplevd så store utfordringer».
Jeg ble for det første ganske imponert over en så dyp refleksjon hos en så ung elev. For det andre tenkte jeg: «har jeg virkelig lært det?»
I dagene etterpå har jeg tenkt mer over dette. Og ja, det er en del ting som jeg gleder meg stort over nå som jeg ikke tenkte særlig over før. Før jeg forteller mer om det, er det noe jeg vil si. Om det jeg skriver gjør at du tenker: «For et begrensa liv, hun har vel ikke noe bedre å glede seg over! Jeg hadde ikke takla å ha det sånn!», så skal du vite at slik tenkte jeg også. Før. Før jeg mista synet, før jeg oppdaga hva nettopp dette begrensede livet også har åpna opp for.
Det som kanskje er den aller største oppdagelsen jeg har gjort etter at jeg ble blind, er opplevelsen og gleden ved det å være i naturen. Nei, jeg kan ikke nyte en vakker solnedgang lenger, se utover et bølgende og frådende hav, eller beundre en stjernehimmel. Det jeg har oppdaga er at naturen er så mye mer! For eksempel lukta av furu og våt mose etter regnet og følelsen av ru bark mot hendene når jeg lener meg inntil et tre. Eller når jeg kjenner dette treet bøyer seg og svaier i vinden og hører suset i det samme treet når vinden river og drar i grenene. Alle lydene, luktene og de ulike strukturene, formene og konsistensene som finnes der ute! Det er ting som har vært litt skjult for meg tidligere fordi synssansen er en så sterk sans og lett overdøver de mer nære og «stille» sansene.
En annen ting som virkelig har vært en overraskelse nå i sommer: Jeg har for første gang i mitt liv tatt på en hest uten å være redd! Å stå inntil det store dyret, stryke over halsen og nakken, kjenne styrken, stødigheten, tryggheten hesten utstrålte.
Ja, alt dette kunne jeg ha gleda meg over med synet i behold også, men jeg gjorde det ikke på samme måte. Og jeg tror at noe av grunnen til det ligger nettopp i den begrensningen som blindheten medfører. Jeg kan ikke se hesten lenger, skal jeg oppleve den, må jeg helt nær, inntil, lukte, kjenne, ta på. Og det samme med naturen ellers. Før kunne jeg nyte det på avstand, kanskje også gjennom et vindu eller ved å se på et bilde. Nå må jeg være midt i det, være nær og tilstede. Å holde meg distansert nytter ikke om jeg vil få del i det vakre rundt meg. Og kanskje ligger nøkkelen til den nyoppdagede gleden her? I det at jeg ikke lenger kan betrakte livet på avstand? Jeg MÅ føle det, ta på det, rett og slett gå inn i det, med bokstavelig talt åpne hender.
Av Heidi Halvorsen
