Så fint at du spør

Ranveig Bredesen er ny skribent i Synlige stemmer – et KABB-prosjekt.

Jeg kan ikke se og blir glad når noen spør om jeg trenger hjelp. Mange situasjoner blir enklere, når noen tilbyr seg å hjelpe meg. Ute og inne. På butikken og i kirken, eller når du ser at jeg har en flekk på jakka. 

Jeg går langs ei gate og kommer til et kryss. Førerhunden min glemmer å stoppe ved fortauskanten. Jeg tar et par skritt tilbake for å gi hunden sjansen til å gjøre det riktig. Da hører jeg noen ved siden av meg: «Trenger du hjelp?» Jeg svarer tilbake og sier «Så fint at du spør! Men denne gangen greier jeg meg alene.»

Nei, jeg trengte ikke hjelp akkurat da, men jeg opplever også situasjoner hvor jeg trenger hjelp ute, og så er det få eller ingen der. Så vær så snill, du som spør om jeg trenger hjelp, fortsett med det! For mange av oss synes det er utfordrende å be om hjelp når vi trenger det. Noen ganger er folk så stille at jeg ikke hører hvor de er og jeg kan tro at jeg er helt alene. Kanskje de er redde for å forstyrre meg og hunden, og gir seg ikke til kjenne. Jeg synes det er vanskelig å bare rope ut i lufta og be om hjelp og satse på at det er noen som hører meg. Siden jeg ikke ser deg, tar jeg det som en bonus at du tar kontakt med meg og spør.

Jeg venter på t-banen. På stasjonen suser togene forbi, nesten uavbrutt. Noen snur seg til meg og spør: «Hvilken linje skal du med?» Jeg svarer og personen sier «Det er to baner før din kommer.» Da kan jeg vente rolig videre uten å lure på hvilket tog jeg skal med.

I butikken leter jeg ofte etter en ansatt som kan hjelpe meg med å finne det jeg skal kjøpe. Det er ubehagelig å stå ved kassa og ikke ane om jeg kan få den hjelpen jeg trenger. Jeg har et godt forhold til folka på den lokale matbutikken. De er vant til at jeg kommer innom og de blir med meg rundt og finner det jeg trenger. Det hender jeg spør dem om koketiden på pastaen jeg kjøper eller hvor lenge rundstykkene skal stå i ovnen. Dette er informasjon det kan være vanskelig å lese på egen hånd.

Selvsagt har jeg vært borti mennesker som bare griper meg i armen for å dra meg av gårde til det stedet de tror jeg skal til. Eller noen som prøver å lokke med seg førerhunden min dit de mener at den skal gå. Dette er hjelp som blir til mer skade enn nytte, hunden min må ikke forstyrres når den jobber. Meg må du derimot gjerne snakke til.

Om du lurer på om jeg trenger hjelp, eller bare vil si hei til meg i forbifarten, er det helt ok.  Den dagen vi trenger det er det godt å vite at noen kan låne bort øynene sine en stund. Men la det være opp til oss hvilken hjelp vi trenger. Noen ganger holder det at du forteller meg om jeg er på rett vei. Andre ganger kan jeg trenge en arm for å komme på rett kjøl igjen. Om jeg har fått en flekk på jakka, kan det være greit å vite. Men si det gjerne litt diskré så ikke hele verden får høre det samtidig som meg.

En søndag drar jeg til en kirke der jeg ikke har vært før. Litt spent på om jeg kommer til å finne noen å sitte sammen med, hvordan gudstjenesten kommer til å bli og hvordan det blir å være meg på et nytt sted. Drosja stopper ett eller annet sted ved kirkebygningen og sjåføren kjører uten å følge meg til døra. Nølende begynner jeg å gå. Jeg blir møtt av noen som sier hei. En hjelper meg å finne et sted jeg kan sitte. En annen spør om jeg blir med til nattverd. Vi går sammen fram til alteret. Noen ganger hender det til og med at noen som skal samme vei som meg, kan følge meg til nærmeste t-bane-stopp så jeg kommer meg hjem uten å bruke drosje.

Så tusen takk for hjelpen, alle dere navnløse mennesker der ute.