Nytt styre

Funksjonsnedsettelser er ikke bare «variasjon»

Heidi Halvorsen er skribent i KABBs Synlige stemmer. Her kommenterer hun debatten om helbredelse ved bønn i avisa Vårt Land de siste dagene.

 

Insisteringen på at alle er like gode og at alle er inkludert i Guds fellesskap, underslår at det finnes reelle funksjonsnedsettelser.

Jeg har lest innlegget «For kort for Jesus?» av Anna Rebecca Solevåg og Øyvind Hadland (Vårt Land 25. juli). Om predikanten på sommerstevnet «Himmel og hav» som har helbredelser av kortvokste og overvektige folk på merittlisten sin. Forfatterne av innlegget peker på at dette viser dårlige holdninger hos predikanten og de som jubler over slike helbredelser – holdninger om at for eksempel kortvoksthet er et avvik som bør helbredes. Dernest nevnes andre eksempler som Downs syndrom og det å være unormalt høy som andre ting som kanskje også i så fall bør helbredes – og at dette blir helt feil med hensyn til inkludering og nestekjærlighet i Jesu ånd.

Gjenstand for bønner

Jeg er selv blind, og har vært det i elleve år. Jeg har blitt gjenstand for bønner om helbredelse mange ganger, som oftest ufrivillig – eller i ren høflighet og frykt for å si nei når noen gjerne vil be for meg. Det har ført til mange utfordringer i etterkant med hensyn til både tro og synet på meg selv som en del av Kristi kropp. Som blind er jeg av en kategori som det oppfattes som legalt å be for – Jesus helbredet jo selv flere blinde.

Likevel synes jeg argumentasjonen til forfatterne av innlegget «For kort for Jesus?» blir i overkant overfladisk. De har et poeng med hensyn til dette med holdninger og samfunnets streben etter at alt skal være perfekt. Likevel synes jeg de hopper bukk over et viktig poeng: Lidelse for den som har en funksjonsnedsettelse eller andre såkalte avvik. Ja, det er riktig at det å være kategorisert som annerledes mange ganger er den største belastningen i et samfunn, og da er holdninger en nøkkel. Likevel er det ofte også fysiske plager av ulik alvorlighetsgrad som følger med for eksempel det å være kortvokst eller ha Downs syndrom.

Roper høyt

Det jeg mener å si er at om man roper høyt at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser eller andre utfordringer er fullverdige mennesker og en like naturlig del av fellesskapet som alle andre, så ikke koble det sammen med helbredelsesteologi! Å ha behov for helbredelse er noe annet enn å ønske eller forvente å få det i dette livet. Å bli inkludert i et fellesskap – eller ikke ekskludert fra det – bør ikke handle om å trenge eller ikke trenge helbredelse! Jeg føler meg ikke mer velkommen eller del av en menighet om jeg blir møtt med at det ikke er noe i veien med meg, at jeg er like «normal» som alle andre. Det som gjør at jeg føler meg hjemme og tatt imot er heller at de jeg møter har mot til å lide med meg i det som faktisk er en utfordring i mitt liv.

Alle mennesker er forskjellige, det er derfor sikkert ulike behov og ønsker om hva som er god inkludering eller ikke-ekskludering i et fellesskap. Det jeg reagerer på, og som jeg synes ofte blir glemt, er aspektet med smerte og lidelse. Kanskje fordi smerte og lidelse på en måte inviterer til helbredelse? Og at det derfor er lettere å si at vi må se hverandre som hele mennesker – og at helbredelse ikke er nøkkelen fordi jeg er god nok som jeg er? Det synes jeg det blir vanskelig å forholde seg til. For jeg opplever nesten daglig hvilke utfordringer det er å ikke se. Ja, jeg er god nok for Gud; det handler ikke om det, men jeg vil heller ikke skyve under en stol at å være blind er en funksjonsnedsettelse.

 

Møtt med medlidenhet

Likevel ønsker jeg ikke å bli møtt med tilbud om forbønn heller – det blir altfor vanskelig, altfor vondt – der er jeg enig med forfatterne av innlegget jeg refererer til. Jeg ønsker heller å bli møtt med medlidenhet – ikke i form av å bli syntes synd på, men ekte medlidenhet, der det er akseptert og anerkjent å ha sine utfordringer. Der det ikke er andre som definerer hva som er «sykt» og hva som er «friskt», men der utfordringer og vanskeligheter blir sett på som noe menneskelig – og også Kristus-lig – noe som hører med til det å være menneske og det å være kristen. Der man kan lide med og bære hverandres byrder, der ikke idealet om at alle er ok skyver det vonde under teppet og gjør det vanskelig å vise svakhet.

Her er innlegget Heidi Halvorsen henviser til: «For kort for Jesus?»

Professor Inger Marie Lid kommenterer Heidi Halvorsens innlegg

Møt Heidi Halvorsen i vår nye podkastserie «å LEVE med tap»

 

Les flere artikler om helbredelse på KABB sin nettside:
Jon Ivar Dypedal: «Si nei til helbredelsespress»

Jon Ivar Dypedal: «Tilrettelegging først, deretter helbredelse»

Asbjørn Gabrielsen:»Se og bli sett»

Heidi Halvorsen: «Verdens heldigste»

Fagstoff fra KABB:

Hilde Løwèn Grumstad: «En heldiggris til besvær» – essay

Asbjørn Gabrielsen: «Den sykes integritet, verdighet og autonomi i helbredelsespraksis.» Masteroppgave