Hva sier Bibelen om helbredelse? Er det stor forskjell på GT og NT, og hvordan berører fortellingene om helbredelse seende, svaksynte og blinde?

Organisasjonen KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte) fungerer som en interesse- eller selvhjelpsorganisasjon for mennesker som ønsker å kombinere troen på Kristus med å leve med en mer eller mindre synlig funksjonsnedsettelse.

I nærkontakt med blinde og svaksynte mennesker, som ønsker å bevare troen på en raus og nådig Gud, hører vi historier om åndelige overgrep.
Et ungt menneske som aldri har sett, får beskjed om å leve som om du ser, så blir du helbredet. Synshemmede som lever utmerket med sin funksjonsnedsettelse, blir påtvunget forbønn av ivrige disipler som evangeliserer på gata, pastorer i menigheten eller kristne venner som tror de vet hva vedkommende ønsker seg. Proklamasjoner om å bli seende i Jesu navn kommer enten du vil eller ikke.

Helbredelse i GT og NT

Den Norske Kirke skriver i sitt dokument Kirke og helse om dette. Bibelen forstår helse i et helhetlig og relasjonelt perspektiv, og helbredelse blir framstilt som en prosess som gjenoppretter sammenheng og helhet. Å være syk handler derfor om mer enn å være rammet av en konkret sykdom som kan bestemmes ved hjelp av en diagnose. Den subjektive erfaringen av smerte og av å bli satt ut av spill, både fysisk, mentalt, sosialt og åndelig er vel så viktig. Blinde og svaksynte er ikke syke, de har til nød en øyensykdom. Allikevel kan opplevelsen av å være satt ut av spill være sterk.

Helbredelse er å bringe til helhet igjen det sykdommen har forårsaket av sår og skade, kan vi lese i Kirke og helse. På samme måte som de bibelske forfatterne knytter helse og velvære til Gud, i tillit til Guds omsorg, knyttes også forventningene om helbredelse til Gud: ”For jeg, Herren, er den som helbreder deg” ( 2. Mos.15,26).

I bibeloversettelsen fra 1978 het det her: ”For jeg, Herren, er din lege”, som er i tråd med Luthers oversettelse til tysk på 1500-tallet. Den gir inntrykk av at Gud er den legen troende skal forholde seg til, og at det ikke er nødvendig å konsultere andre leger. Det hebraiske ordet som er brukt (refusha av verbet rafa) betyr å bøte, sy sammen, gjøre hel. Bildet av Gud som helbreder viser ikke en mirakeldoktor som gjør andre leger overflødige, men en barmhjertig Skaper som gir livskraft til syke slik at de blir hele mennesker igjen.

I Salmene 30,3-4 leser vi: ”Herre, min Gud, jeg ropte til deg, og du helbredet meg. Herre, du førte min sjel opp fra dødsriket, du ga meg liv på nytt da jeg var i graven”. Gud er livets Gud, Skaperen som gir liv og som gjenoppretter livet og frir det fra dødens krefter.

Bildet er ikke entydig barmhjertig, det maner også til gudsfrykt: ”Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol gå opp med legedom under sine vinger” (Malaki 4,2). Det får Jeremia til å spørre i kapitel 14,19: ”Hvorfor har du slått oss så det ikke finnes helbredelse?”. Betyr dette at synd og ulydighet er årsaken til at folk blir syke? Det er en problemstilling som aldri helt slipper taket i GT. Vi møter den igjen i fortellingen om Jesu møte med den blindfødte når disiplene spør: ”Hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?” Jesus avviser kategorisk denne tankegangen: ”Verken han eller hans foreldre har syndet” (Johannes 9, 2-3). Denne tanken lever fortsatt i noen kristne miljøer i Norge. Foreldre kan fortelle om hvordan kristne har omtalt deres blinde barn som en straff for synd. For Jesus er den blindfødte ikke en illustrasjon på hva synd kan føre til, men i stedet et tegn på frelsen han er sendt for å bringe: ”Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg”.

”Dette utsagnet kan leses som en oppfordring til ikke å dømme om hvorfor noen rammes av sykdom og lidelse, men til heller å bli en del av det store ”vi” av Jesu disipler som viser omsorg og gjør slike gjerninger som Jesus ble sendt for å utføre” skriver Den Norske Kirke i sitt dokument ”Kirke og helse”.

Helbredelse av syke har en sentral plass i Jesu virke slik det fremstilles i evangeliene. Antageligvis ble Jesus oppfattet som en folkelig healer på linje med andre som opptrådte på hans tid. De var av folket og derfor forskjellige fra legene som tilhørte en høyere samfunnsklasse (Mark. 5,26). Legen underviste om sykdommer og hvordan de kunne behandles. Selv berørte han ikke pasienten, men kunne bruke en slave til behandlingen. Healere kunne ta på pasienten, selv om det innebar risiko for selv å bli uren. Det samme gjør Jesus, uten at det vekket oppsikt. Det gjorde, derimot, det han sa og at han helbredet på sabbaten. Jesus sier til den lamme mannen at syndene hans er tilgitt. Er da sykdom allikevel en følge av synd, og tilgivelse en forutsetning for helbredelse? Hva da med Jesu utsagn i møtet med den blindfødte? Det Jesus avviser er en direkte årsak – virkning tolkning som rammer den blindfødte som enkeltperson og som rettferdiggjør religiøse og sosiale sanksjoner mot ham.

Det viktigste vi kan fastholde som gyldig når vi skal tolke fortellinger om helbredelse, er at Guds omsorg gjelder hele mennesket, ikke bare det åndelige eller sjelen. Fortellingene om helbredelse viser oss at sykdom og lidelse er mangefasettert. Mennesker opplever at de trenger hjelp til å mestre livet når de er blitt syke. For mange kan omsorg og solidaritet virke helbredende. Uttrykket ”I was healed, even if I was not cured” beskriver dette på en god måte.

Fortellingene om helbredelse har ofte en kritisk undertone, de avdekker fordommer og diskriminerende praksis. Jesus møter motstand av de religiøse makthaverne som kritiserer ham fordi han helbreder på sabbaten. Den religiøse orden ble ansett som viktigere enn menneskers lidelse. Når Jesus helbreder, åpenbares hans profetiske oppdrag med å reise retten til de svake og utstøtte. Han forsvarer deres verdighet og plass i fellesskapet. Jesu under er enestående, og uttrykk for den messianske myndighet han er gitt av sin himmelske Far. At Jesus er sendt av Gud, gjør at han representerer Guds unike skaperkraft og frelsesvilje. ”Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren” (Luk. 4,18-19).

Tilværelsens gave

I 2003 ga Kirkenes verdensråd ut dokumentet -En kirke av alle og for alle, utarbeidet av EDAN (Eucumenical Disability Advocates Network). Dette dokumentet tar for seg inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i kirke og samfunn. Siden den gang har det skjedd endringer, men det er fortsatt holdninger som må forandres. Samtalen om å legge til rette for inkludering har endret seg, og det har åpnet for nye perspektiver. EDAN har utarbeidet et nytt dokument i 2017. På engelsk ”The gift of being”, oversatt til norsk ”Tilværelsens gave”, med undertittel Kalt til å være kirke av alle og for alle. Her er det ikke lenger inkludering av mennesker som lever med nedsatt funksjonsevne som begrunnes teologisk, det er å unngå ekskludering. Kirken er et fellesskap bestående av alle, uavhengig av funksjonsgrad. Dokumentet inneholder mye teologi, bibelhenvisninger, etiske refleksjoner og tematiske innfallsvinkler. Det består av fem kapitler, og kapittel 4 omhandler sårbarhet, begrensning og helbredelse. Å akseptere den menneskelige tilstanden blir beskrevet. Det å leve uten funksjonsnedsettelse er midlertidig. I vers 95 kan vi lese at mennesker har forskjellige kulturelle bakgrunner og forskjellige prosesser for å akseptere funksjonsnedsettelsene sine. Noen har hatt funksjonsnedsettelser siden de ble født, enten genetisk eller gjennom komplikasjoner ved fødselen, mens andre har vært utsatt for ulykker, eller de har mistet funksjonsevner i løpet av livet. Tap av håp og forventninger overvinnes ved å lære å finne et nytt selv. Dette kan være en smertefull kamp, med en framtid som føles ukjent og skremmende i det øyeblikket en opplever å miste funksjonsevner.

Nøkkelspørsmålet i møte med helbredelsesfortellingen blir i dette dokumentet: Hva er det Jesus helbreder i mennesker? Han helbreder den brutte relasjonen med Gud. Helbredelse er at fellesskapsrelasjonen med Gud og med hverandre gjenopprettes.

Helbredelse i dagens perspektiv.

Anne Dalaker har skrevet boken -Tro – en kilde til livsmot? Håpets mysterium når sykdom preger livet.

Hun har størst fokus på kronisk syke, men stoffet har stor overføringsverdi for blinde og svaksynte. Hun beskriver Bibelen som en bok med mange fortellinger, fortellinger som utfordrer, trøster, gleder, opprører og skaper undring og tilbedelse. En av yndlingsfortellingene hennes er fortellingen om møtet mellom Jesus og den blinde utenfor Jeriko. Hos Lukas er han en navnløs blind tigger som sitter i veigrøfta. Han er usynlig for folk flest, og blir oversett helt til han begynner å rope på Jesus.. Folkemengden hysjer på ham, men Jesus stopper opp og spør «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» For et spørsmål tenker de sikkert. Sett fra deres ståsted er det en selvfølge at en mann som er blind ønsker å se. Men det er fra ett ståsted; Dalaker tolker dette spørsmålet som en verdighetshandling fra Jesu side. Jesus ser mannen som den han er og tar ikke noe for gitt. Han får selv gi uttrykk for sine behov. Jesus gir mannen ansvaret for eget liv og lar ham være medbestemmende i situasjonen.

Den som rammes av sykdom, er ikke kun et objekt for andres velmenende, men et subjekt som kan, vil og bør ta ansvar for eget liv. For blinde og svaksynte kan dette være en utfordring. Dersom de ber om forbønn vil de fleste tenke at det er å bli seende som er øverst på ønskelista. Det er det slett ikke alltid. Vi må aldri glemme Jesu spørsmål: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?

Nancy Eiesland er kanskje den første funksjonshemmingsteologen. Hun problematiserer den tradisjonelle teologien på flere punkter, og har skrevet boken ”The disabled God” 1994. Hun bruker ”Nothing about us without us” et kjent slagord fra amerikansk frigjøringsteologi. Eiesland tar et oppgjør med en diakoni i kirken som har segregert. De funksjonshemmede har blitt gjort til objekter, og ikke fått være egne troende subjekter. Hun ønsker en teologi nedenfra og opp, for og av funksjonshemmede selv. Hun introduserer uttrykket ”The disabled God”, den korsfestede Kristus. Hun er opptatt av at nattverden skal være en fellesskapshandling. Det holder ikke å tilby i benken fordi det er for vanskelig å komme frem til resten av fellesskapet. Videre ønsker hun at vi praktiserer håndspåleggelse som en bønn om gjenopprettelse, og ikke helbredelse. Eiesland 1994:116.

Mennesker som mister synet, akutt eller progredierende opplever en krise i livet. Hvordan skal jeg takle dette? De siste årene har en begynt å anta en annen tilnærming til troens rolle i mestringsprosessen skriver Dalaker. Troens positive funksjon blir holdt fram på en helt annen måte enn tidligere. Undersøkelser viser at tro kan være en ressurs for mestring på lik linje med et sunt selvbilde og gode relasjoner. Samtidig kan troen også være en byrde og fungere negativt med tanke på utfallet av mestringsprosessen. Troens innhold har vist seg viktig med tanke på mestring. Det er ikke likegyldig hva en tror. De seneste årene har en derfor innenfor forskningen begynt å skille mellom positiv religiøs mestring som gjenspeiler en trygg relasjon til Gud, og negativ religiøs mestring som avspeiler en utrygg gudsrelasjon. (Dalaker 2012)

Deborah Creamer er annen amerikansk funksjonshemmingsteolog. Hun introduserer ”The Limits Model”. Hun mener vi må ha begrensninger som grunnleggende forutsetning for alle mennesker. På den måten kan vi unngå kategorisering. Det er sjelden snakk om enten eller, men grader. I min sammenheng kan man være alt fra lettere svaksynt til helt blind. Funksjonshemmingen kan variere fra dag til dag, for en som har en synsnedsettelse har lyset mye å si, og vi har alle gode og dårlige dager. Vi har ulike kroppslige erfaringer, og begrensninger er naturlig og godt. Denne modellen gir rom for innsikt både fra den medisinske og de andre modellene. Hvis vi bruker ”The Limits Model” som grunnlag for teologisk refleksjon, får det konsekvenser. Den tar et oppgjør med den antimaterialistiske tendensen i kristen teologi. Man har glemt kroppen, og hatt fokus på hodet – tanken er viktigst. Begrensninger blir ikke noe som skal overkommes i jakten på perfeksjon. Begrensninger er ikke en straff for synd.

Å prøve å løse et uløselig problem er lite hensiktsmessig skriver Dalaker. Det viser seg at følelsesorientert mestring er mest hensiktsmessig i uforanderlige situasjoner, slik som for eksempel det å miste synet. Den som er rammet av et slikt tap kan ikke gjøre noe for å ta bort problemet, men hun kan gjøre noe med sin egen måte å forholde seg til problemet på. Slik sett kan bønnen: «Gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan – og forstand til å forstå forskjellen», være en god retningsgiver med tanke på valg av mestringsstrategi.

Å miste synet innebærer å få nye rammebetingelser for livet. Livsbetingelser som ikke er velkomne skaper store utfordringer og setter begrensninger for livsutfoldelsen. Noen forsoner seg med situasjonen samtidig som de leter etter nye muligheter for livsutfoldelse, mens andre blir slått helt ut. De blir deprimert og har mest lyst til å flykte fra det hele. Å komme til rette med nye livsbetingelser er utfordrende. Det krever at den som er rammet får mulighet til å ta avskjed og sørge over det hun har mistet før hun starter en nyorienteringsprosess.

Å forsone seg med livet slik det ble, handler om å gi slipp på drømmene som har gått ut på dato og lete etter nye drømmer og muligheter for livet. (Dalaker 2012)

Heidi Halvorsen er skribent i KABB sitt prosjekt synlige stemmer. Dette er noen av hennes tanker om helbredelse:

Jesus, jeg blir så sint! Veit du hvor mange «venner» jeg har hatt som så gjerne ville ta meg med til deg? Veit du hvor mange ganger de i sin omsorg og iver har bedt for meg? Veit du hvor mange ganger jeg har følt meg totalt idiot, totalt mislykka, totalt knust etterpå? I Bartimeus sitt tilfelle er det helt klart ham selv som ønsker seg til deg: «Da han hørte at det var Jesus fra Nasaret som kom, satte han i å rope: «Jesus, du Davids sønn, ha barmhjertighet med meg!» Jammen godt at det kom noen og hjalp ham! Hva med meg? Ser du ikke at jeg vil til deg? Hører du ikke at jeg roper? Jeg vil bare ikke ha hjelp av noen velmenende venner som tror de fører meg til deg! For de fører meg heller langt ut i avgrunnen av fortvilelse med bønnene sine.

Og hva skal jeg gjøre da, Jesus? Når jeg ikke klarer å tenke at det er jammen til det beste at jeg er blind. Og ikke klarer jeg å komme til deg – eller la sånne snille venner ta meg med til deg. Da rømmer jeg heller motsatt vei! Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg veit ikke hvordan jeg skal tåle sånne tekster. Jeg veit ikke hvordan jeg kan slutte å slåss. Jeg håper vel at du ser meg nå, at du forstår. At du er hos meg i stormen som raser i meg. selv om det virker som om du ligger og sover i båten. Kabb.no/synlige stemmer/Heidi Halvorsen .

Dalaker mener at for mange er aksept av situasjonen et vendepunkt. Gjennom å akseptere de nye rammebetingelsene for livet – det vil si å forholde seg til livet slik det er, ikke slik de ønsket at det skulle være – kan de også starte en nyorienteringsprosess der de litt etter litt kan se etter muligheter og oppdage det gode i situasjonen. Dette kan virke vanskelig hvis man samtidig skal forholde seg til bønn om helbredelse slik vi kunne lese om i Heidi Halvorsens tekst.

Alle har forventninger til framtiden., og det å bli rammet av sykdom hører ikke med til disse. Psykologer viser til at forventningene våre er preget av noen grunnleggende antagelser om hvordan livet skal være skriver Dalaker 2012:50. Livet er rettferdig, vi får som fortjent. Det vonde skjer de andre, men ikke meg. En god Gud blir dernest en slags garantist for at det ikke skjer noe vondt med oss, dersom vi oppfører oss skikkelig. I krevende livssituasjoner rokkes det ved disse antagelsene, eller kanskje vi heller skal si mytene, om livet. Vi finner ingen meningsfull sammenheng i det som skjer. Livet blir uforståelig for oss, og vi prøver etter beste evne å forstå det uforståelige. Alle hvorfor-spørsmålene er et forsøk på dette. De er et forsøk på å skape orden i kaos.

«Er dette Guds vilje?» kan noen spørre når livet tar en uventet retning. Spørsmålet har en sammenheng med hvilket bilde vi har av Gud, men også med hvilken type forkynnelse man har møtt, og viktigheten av å finne Guds vilje, eller Guds plan for livet. Veien man startet i tro på at alt er Guds vilje blir ikke lenger fremkommelig.

«Er dette Guds straff?» kan andre spørre seg. Vi har sett at i GT er det en nær sammenheng mellom synd og lidelse. Den som levde etter Guds vilje ville bli velsignet med et langt liv, rikdom og mange barn. Det er på denne bakgrunnen vi må se Jobs kamp og protester. Han opplevde seg selv som en rettferdig mann som hadde levd etter Guds bud, og derfor ble både lidelsen og Gud helt uforståelig for ham. Dalaker 2012:52.

Også i dag stiller mennesker det samme spørsmålet. De spør seg selv om de har gjort noe som er på tvers av Guds vilje. Andre er redd for at de ikke strekker til som kristne. De tror ikke nok, ber ikke nok, leser ikke nok i Bibelen. Gud blir en motstander de kjemper med. Hvis noe oppleves bare meningsløst må vi våge å si at det er meningsløst. Det er den som opplever en krevende livssituasjon som har definisjonsretten over hva som har mening og hva som oppleve som meningsløst.

I kirken er det lang tradisjon i å se på sykdom og lidelse som et uttrykk for Guds tukt og opp-dragelse av sine barn. Noen blir kanskje klokere av å kjempe med livet, men mange blir ødelagt i møte med det vonde, skriver Dalaker. Av skade blir man såret, ikke nødvendigvis klok!

Våre gudsbilder er preget av kontekst, historisk, kulturell og teologisk sammenheng. Det betyr at de kan gå ut på dato, og miste sin aktualitet. Det som gir mening et sted kan være uforståelig et annet sted. Våre gudsbilder preges av våre livserfaringer og våre relasjoner. Har vi levd et godt liv med gode relasjoner preger det våre gudsbilder. Bildet av Gud som far kan for noen gi gode assosiasjoner, mens andre opplever det truende.

Allerede, men enda ikke?

Bønn om helbredelse er vanskelig for mange. Spørsmålet blir ikke om Gud kan helbrede, men hvorfor han ikke gjør det? Er det for lite tro, for dårlig bønn, synd som stenger, straff? Forkynnelse som vektlegger helbredelse kan være en kilde til håp og forventninger. Dessverre sitter de fleste igjen med knuste håp og en følelse av nederlag. Forkynnelsen påfører unødvendig smerte er min påstand. Når underet uteblir forklares det med egenskaper hos den som blir bedt for. Noen kan fortelle at de etter hvert velger å beskytte seg mot et helbredelsespress. De må beskytte seg mot nye skuffelser og smerter. Andre blinde eller svaksynte kan fortelle at de lever greit med sitt synstap. De ønsker seg ikke et annet liv som seende. Det å være blind er en del av identiteten. Hvordan oppleves det da å bli møtt med at Gud vil at du skal bli frisk, altså en annen enn den du er nå? Teologen Amos Young refortolker bibelske tradisjoner fra funksjonshemmedes perspektiv. Han skriver i sin bok ”The Bible, Disability, and the Church – a New Vision of the People of God” at funksjonshemmede er skapt i Guds bilde. De er mer enn sin funksjonshemming, agenter i eget liv. En funksjonshemming er ikke alltid av det vonde, og noe som vi skal ønske forsvinner. For noen er det en del av en identitet (blind, downs.) Jeg har snakket med flere svaksynte eller blinde som ikke har noe ønske om å bli forandret. Deres funksjonsnedsettelse er en del av deres identitet. Yong mener Jesu helbredelser er sentrale tegn på Guds komme. En forutsetning for å ha et godt liv når vi lever med sykdom eller tap er aksept for de nye livsbetingelsene. Fokus på helbredelse kan forsinke eller i verste fall hindre dette. I stedet for å tenke framover blir man hengende igjen i livet slik det var eller burde ha vært.

Hva kan jeg gjøre i krisetider? ”Be, så skal der få” leser vi i Matteus kapitel 7, vers 7. Vi får jo ikke alltid det vi ber om! Betyr det at Gud ikke bryr seg? Gud hører alltid våre bønner, men selv Jesus fikk oppleve at hans bønn om å slippe ikke ble innfridd. Han må gå den veien som er hans, men han får styrke til å gå den (Luk. 22,43). Paulus kjemper med en torn i kjødet, kanskje en sykdom. ”Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet” (2. Kor. 12,8-9

Er det slik at Jesus kjører en ”demo” av hvordan det skal bli en gang? Foreløpig må vi være tålmodige. Jesus har vist seg for disiplene, og i Bergprekenen (Matt. 5.1-12) får vi et glimt inn i hva som skal skje en gang. Det er et allerede, ved at Jesus har kommet til oss, og et enda ikke, hans oppdrag er ikke fullført før han en gang kommer tilbake. Inntil det er det et lyttende øre et sted som er interessert i våre liv, og som vi kan fortelle hvordan livet oppleves uten å skjønnmale virkeligheten. Det er ikke slik at vi kan bestille et enklere liv av Gud. Og det er heller ikke slik at et vanskelig liv kan forklares med synd, lite eller feil tro som hindrer Gud i å utføre mirakler. Vi har ikke blitt lovet himmelen på forskudd, men en Gud vi kan komme til med hele livet. Vårt håp i KABB er at alle mennesker skal få oppleve fellesskap som er like inkluderende. Er du med?