– Det viktigste er erfaringer

– Jeg har aldri hatt problemer med å akseptere at jeg er svaksynt. Jeg har sett på mitt handicap som lite.

Gunleik Bergrud (76) eller Gullik som han blir kalt, er sterkt svaksynt. Men selv som pensjonist fortsetter han med sine prosjekter fra leiligheten i Sporveisgaten i Oslo. Der bor han sammen med konen Ellinor Bergrud, han er engasjert i barnebarna og liker å holde på med musikk og skriving. Han har en lang karriere som musikkpedagog og synspedagog bak seg. Bergrud har skrevet bok om sin oppvekst. Boken «Ser’n kleint, han?» ble skrevet som en ressursbok til synspedagoger og andre som er i kontakt med svaksynte barn. Særlig synes Bergrud det er verdifullt om boken kan være til hjelp for foreldre med synshemmede barn.

Erfaringer

– Det er nok mye som har forandret seg fra jeg var liten til i dag. Men jeg er helt klar på at å gi barna erfaringer, og å la barn får utforske verden selv, er svært viktig.

Jeg fikk utvikle meg på samme måte som mine jevnaldrende, jeg fikk prøve meg på alt. Slik tilegnet jeg meg gode teknikker for å være med på det de andre gjorde.

Jeg mener at erfaringer er det viktigste du har. Jo mer aktiv du er, jo flere erfaringer får du. Da kan du kompensere. Du lærer ikke minst å tørre. Det kunne være mange farer, men en god del av dem visste jeg ikke om, humrer Bergrud.

– Noe annet jeg husker fra barndommen, er den holdningen mange hadde om at du skulle ikke være synshemmet eller blind. Med andre ord, du skulle ikke ta i ting. Jeg hadde jo lært meg at jeg måtte ta i det jeg skulle se på. Den gangen skapte det mange vanskeligheter for meg i møte med ubetenksomme mennesker.

Hoppet på ski

Han forteller at gamle kamerater ofte trekker fram at de ikke la merke til at han var svaksynt. De husker fremfor alt at han hoppet på ski.

– Men jeg satte bare utfor bakker jeg var trygg på, slik syntes jeg ikke at jeg gjorde noe skummelt.

Har erfaringer fra barndommen vært overførbart til situasjoner senere i livet?

– Ja, hele tiden. Hver eneste erfaring har vært nyttig for meg. Det er ikke likt for alle, men jeg har merket at når jeg snakker om ting jeg har opplevd til mennesker med spørsmål om synshemming, tror jeg at jeg har fått noe å bidra med.

Da jeg i jobben min som synspedagog snakket med foreldre til svaksynte barn, hørte de på meg og jeg ble trodd, nettopp fordi jeg snakket av egen erfaring.

Du vet, det som avgjør hvor stort ditt handicap er, er hvor ofte du blir minnet om at du har det. I mitt tilfelle var det ikke særlig ofte. Som barn gikk jeg på ski til skolen og gikk i vanlig klasse. Det eneste var at jeg måtte sitte foran. Og kunne jeg ikke se det som stod på tavla, fikk jeg gå helt fram og undersøke. Dessuten har jeg som svaksynt store fordeler i forhold til for eksempel en person som er helt blind.

På sykehus

Bergrud forteller i boken om såre opplevelser om det å ligge på sykehus som barn i 1940- og 50-årene. Mange ting har forandret seg.

– For det første kan man nå ta imot besøk som en vil. Den gangen kunne man bare ha besøk en time om dagen. Og om noen gråt, fikk de beskjed om at de var slemme. Oppmuntringen på sykehuset var de andre pasientene.

– Jeg husker spesielt en gang min mor skulle besøke meg på sykehuset. Jeg hadde ikke sett henne på flere uker. Den dagen mor skulle komme, visste jeg at hun kom med ett-toget. Toget var forsinket, og da hun endelig kom, var det bare ett kvarter igjen av visittiden, Da ble hun avvist i døren. Hun slapp ikke inn med begrunnelse i at jeg hadde vært så slem den dagen. Jeg hadde vært urolig, fordi jeg ventet sånn på mor. Jeg hadde spurt etter hvor mye klokken var om igjen og om igjen.

Gutten i kjeledressen

– Da jeg var fem år, måtte jeg på sykehus igjen. Det ene øyet måtte tas, fordi det ble betennelse i det øyet etter en tidligere operasjon. Jeg overhørte de voksne da de snakket om at øyet måtte fjernes. Jeg var alene på sykehuset noen uker og fikk operert ut det vonde øyet. Jeg var innlagt på sykehuset i Skien. Da vi kom til Notodden på hjemtur, skulle jeg til fotografen og bli tatt bilde av. Det var far som kjørte meg, og bildet ble tatt. Men da fotografiet kom, og vi kunne se på det hjemme, ble min mor svært lei seg. For der stod jeg, den lille gutten hennes i kjeledress og beksøm-sko. Jeg smilte ikke, og så litt molefonken ut. Og under kjeledressen, slik at det ikke synes på fotografiet, hadde jeg riktig fine penklær som mor hadde sydd til meg for at jeg skulle ha dem på meg nettopp denne dagen da jeg skulle fotograferes. Men min far glemte å ta av meg kjeldressen hos fotografen.

Musikken

I dag sysler Bergrud med litt skriving og nevner eventyr, legender og små noveller. Men hans kanskje viktigste geskjeft er å oversette noter fra trykket skrift til punktskrift.

– Det har jeg holdt på med siden 1964 og holder på ennå. Tidligere var det en del av jobben min, men jeg har bare fortsatt, det er nemlig kun to personer her i landet som kan dette.

Gunleik Bergrud har også skrevet verker for kor, og mottatt priser for flere av sine korkomposisjoner. For tiden jobber han med å lage melodier til salmer i salmeboken som ikke har noen egen.

Bergrud legger til at han fremdeles er glad i å gå på ski. I år deltok han i Ridderrennet for 54. gang. For denne innsatsen har Bergrud mottatt Erling Stordals ærespris.

Han brenner for å formidle at selvsagt kan synshemmede oppnå mye, og oppsummerer sin livslærdom slik: Det kommer altså ikke an på hva øynene dine ser, men hva du klarer å få ut av det synsinntrykket. Det er de erfaringene du har som gjør at du greier deg!