Digital diskriminering i arbeidslivet stenger synshemmede ute

Nye datasystemer skaper problemer for synshemmede. Selv i Den norske kirke er det blitt vanskeligere for blinde og svaksynte å jobbe. En lov om universell utforming av digitale arbeidsverktøy er eneste løsning, mener Kristin Berg og Magne Bjørndal. De kjenner problemene på kroppen.

Det er en selvfølge at offentlige bygg er tilrettelagt for bevegelseshemmede. Nå er det også krav til at alle norske nettsider skal være tilgjengelige for alle. Det betyr blant annet at synshemmede skal kunne lese innholdet med syntetisk tale, leselist for punktskrift eller forstørret tekst, og selv kunne fylle ut skjemaer som ligger på sidene.
I arbeidslivet har utviklingen gått motsatt vei. Det kommer stadig nye digitale arbeidsverktøy som ikke kan brukes av blinde og svaksynte. Programmene er blitt mer kompliserte, med mye bruk av grafikk og andre virkemidler som ikke fungerer for en bruker uten syn.

 

Unge synshemmede får ikke jobb

Dette er blitt en ny barriere for synshemmede som vil inn på arbeidsmarkedet. En undersøkelse fra Norges Blindeforbund viser at alle de som ble spurt ønsker å være i jobb. Likevel har bare 60 prosent arbeid, og hele 34 prosent i aldersgruppen 23-36 år er uføretrygdet. Dette til tross for at utdanningsnivået blant de som ble spurt er høyere enn i befolkningen for øvrig. Undersøkelsen kartlegger ikke årsakene til at så mange synshemmede er uten jobb, men nye digitale barrierer kan være noe av forklaringen.
– Det er også et problem at tilgangen til opplæring i digitale hjelpemidler ikke har økt i takt med behovet, påpeker Kristin Berg. – Ansvaret er flyttet ut i kommunene, og der er det dårlig kompetanse på dette området.
– Det er helt uinteressant å ha et kommunalt kontaktpunkt når de ikke kan hjelpe meg å løse mine behov, sier Magne. – Spesielt når det gjelder datasystemer har jo geografisk nærhet ingen betydning. Ellers bruker vi jo fjernhjelp når det oppstår noe med maskinen eller programmene.

Diskriminering i kirken

I januar skrev Magne Bjørndal en artikkel i KABBs Synlige stemmer, som også ble slått stort opp i Vårt Land. Bjørndal er blind og har vært prest i snart 30 år. Han er frustrert over at Den norske kirke innfører nye dataverktøy som gjør det stadig vanskeligere for ham å fungere i jobben:
– Det handler for eksempel om kalenderprogram, utfylling av reiseregninger og timeregistrering. Gang på gang viser det seg at slike løsninger er ubrukelige for meg. Ting jeg fint kunne gjort selv, må andre gjøre for meg.
Bjørndal forteller at det toppet seg sist høst, da kontorfellesskapet hans byttet til Kirkepartner som leverandør. De nye løsningene var enda mer utilgjengelige for ham enn de gamle:
– Dette selskapet er eid av kirkelige aktører, og en skulle tro de fine ordene om kirken som åpen og inkluderende lå fremst i pannebrasken, men slik er det ikke, sier han. KABBnytt har snakket med flere synshemmede kirkeansatte, og alle forteller om de samme problemene.

 

Selv NAV ekskluderer

Kristin Berg tok opp tråden i en kronikk i Dagsavisen nylig. Hun er utdannet sosionom og familieterapeut. I dag driver hun sin egen virksomhet med kurs og foredrag. Hun har også opplevet problemer med datasystemer i jobbsituasjoner:
– Det gjelder bruk av saksbehandlingsverktøy, betjening av et medlemsregister og en fullverdig bruk av felles dokumentarkiv og andre flerbruksplattformer. Banale oppgaver som før lot seg løse er nå satt inn i et tåkelagt landskap med høye gjerder, sorte hull og skarpe torner, skriver hun, og føyer til:
– NAV, med sitt mål om å få flere i arbeid, direktorater og departementer, hvor arbeidsstaben bør representere bredden i befolkningen, brukerorganisasjoner, som krever nedbygging av diskriminerende barrierer, skoleverket – alle bruker i dag digitale løsninger som i ulik grad ekskluderer mange mennesker.

Assistanse skulle være unødvendig

-Kan ikke dette løses med at dere får tilgang på assistanse til oppgaver som ikke kan løses uten syn?
– Det vil alltid være situasjoner der jeg som blind må ha hjelp, sier Kristin Berg. – For eksempel trenger jeg ledsager på nye steder. Men teknologien har åpnet mange nye muligheter for oss som ikke ser, og jeg er overbevist om at datasystemer i arbeidslivet kan utformes universelt. Det som kan løses, må løses.
Magne Bjørndal er enig:
– Jeg skal ikke behøve å bruke assistanse til å svare på e-post eller lese møtereferater, slik situasjonen ble for meg. Så grunnleggende ting må være på plass. Hvis jeg må ha en assistent til å gjøre det som er jobben min, kunne jeg like gjerne gått på trygd.

– Noen kan innvende at det blir for dyrt å lage tilpassede løsninger for en så liten gruppe som synshemmede utgjør?
Bjørndal svarer med en sammenligning:
– Det er ikke dyrere å bygge et hus som er tilpasset rullestolbrukere enn et som ikke er universelt uformet. Men det er svindyrt å bygge om når huset først står der. Det blir takken for at det ikke ble gjort god nok jobb i starten. Problemet er ofte at kundene stoler på en leverandør som forsikrer om at systemet er universelt utformet, uten å sjekke selv. Når det så viser seg at løftene ikke kan innfris, begynner pengene å renne ut.

Må EU stille krav?

– Hva er løsningen? Å appellere til arbeidsgiverne?
– Det skal vi være forsiktig med, mener Berg. – Det første vi burde gjøre, er å kartlegge alle de store systemene som er i bruk, finne ut hvilke som faktisk fungerer og anbefale arbeidsgiverne å bruke disse. Så må det opp på et høyere plan. Vi kommer ikke utenom at det må et lovpålegg til, som med nettsider. Kanskje et EU-direktiv er løsningen, siden de som utvikler systemene ofte er internasjonale aktører. Vi hadde ikke fått punktmerking av medisinpakker ved å snakke pent med legemiddelindustrien. Da EU-direktivet om personvern kom, medførte det mye arbeid og kostnader for bedriftene. Men med en trussel om bøter, kom de fleste i havn innen fristen.

– Er dere ikke redde for at det kan gjøre arbeidsgivere enda mer engstelige for å ansette synshemmede når dere gjør dette problemet synlig?
– Jo, det kan vi risikere. Derfor er det også viktig å få fram at synshemmede arbeidstakere faktisk kan få til mye mer enn mange arbeidsgivere tror. Og når ting først fungerer, er vi stabil arbeidskraft, mener Magne Bjørndal.
Kristin Berg er enig:
– Det er mange ordninger som kan kompensere for det som vi eventuelt ikke får til på egen hånd. Men når det gjelder de digitale barrierene, er jeg sikker på at det kan løses. Nå har vi vært tause alt for lenge, og det blir ikke bedre av at vi holder munn.

For Magne Bjørndals del har i hvert fall medieoppmerksomheten ført til at noe skjer. Den norske kirke har lovet å gjennomføre et pilotprosjekt og at systemene i det minste skal være mer tilpasset i løpet av en måneds tid. Vi følger med.