Er mine behov spesielle?

 

 

 

Av Helena Redding

Her kan du høre teksten lest av Ella Gyrid Groven

Mange vil gjerne klistre merkelappen «spesielle behov» på meg. Jeg forstår tanken bak, men sliter med å akseptere den.

Når ting er tilrettelagt, klarer jeg å utføre det meste på egen hånd. Følelsen av å kunne klare selv, gir tilfredsstillelse. Ja, det kan være kjekt å få hjelp til det ene og det andre innimellom, men å få mulighet til å klare seg selv, gir mestring. Det gir en følelse av å være «som alle andre».

Mange vil gjerne klistre merkelappen «spesielle behov» på meg. Jeg forstår tanken bak, og selv om mange lever godt med en slik merkelapp, sliter jeg med å akseptere den.
Hvorfor?
Jo, fordi jeg føler ikke at jeg har noen spesielle behov. Jeg har hatt behov for en utdanning, å ha inntekt for å kunne få tak over hodet og mat på bordet.  Jeg har behov for å komme meg fra A til B, ha et sosialt nettverk, å kunne dyrke mine interesser, kunne trene, å besøke venner og familie blant annet. Hva av dette gjør meg annerledes enn deg? Gjør meg eller mine behov spesielle?

Det jeg derimot ofte står fremfor er at jeg har behov for spesielle løsninger for å kunne få dekket mine behov. Jeg behøver tilrettelegging på skole eller jobb i form av for eksempel en pc med talesyntese eller leselist, få brev og bøker sendt elektronisk eller på lyd, trenger opplæring i å orientere meg på nye områder og kanskje noen andre hjelpemidler for å kunne utføre mine oppgaver på best mulig måte.

Når jeg tar offentlig kommunikasjon for å komme meg på jobb, i butikk, til legen eller på besøk, behøver jeg opprop på holdeplasser. Dette for å vite hvor jeg er, og når jeg skal av.  Når jeg er mindre kjent i et område, har jeg behov for en taxi som kan kjøre meg fra dør til dør. Det hjelper jo så lite at reisen er tilrettelagt, hvis jeg ikke kan veien fra bussholdeplassen og dit jeg skal. Jeg behøver å bli møtt på butikken av en ansatt som kan hjelpe meg å finne de varene jeg er ute etter, og at en kan si ifra til meg når det er min tur der jeg står i kø.  Men hva av dette gjør mine behov noe mer spesielle enn andres?

Med den teknologiske utviklingen som har funnet sted de siste årene, har mange nye dører åpnet seg for meg. Å kunne skanne inn et tilsendt brev, eller bruke en app for å hjelpe meg å orientere meg utendørs eller finne frem til butikken jeg er ute etter. Teknologien gir meg også muligheter som å innhente informasjon på internettet, fylle ut diverse skjemaer, ta bilder eller få synstolket en film på kino, for å nevne noe.

Men teknologien har også skapt noen nye barrierer.
Eksempler på dette kan være det touchpanelet for heis som er helt umulig for meg å betjene, eller det å velge riktig kølapp på butikken og forstå når det er min tur.  Da blir det ekstra gledelig når jeg stikker innom et apotek som har valgt kølappsystem hvor nummeret blir lest opp når jeg tar lappen, og som leser opp det samme nummeret igjen når det er min tur. En slik liten tilrettelegging kan faktisk gjøre at min handletur blir en veldig positiv opplevelse. Et lite apotek i Oslo har for eksempel valgt en slik kølappordning. Hver gang jeg reiser inn til Oslo for å utføre noe, prøver jeg å stikke innom det lille apoteket. Ikke fordi jeg nødvendigvis har behov for noe spesielt, men fordi det gir meg en slik følelse av normalitet. Å klare meg selv, slik som alle andre.

Fysisk tilrettelegging av bygninger og uteområder kan gjøre mine opplevelser enten positive eller negative. I et bymiljø der jeg er godt kjent, kan et godt system av ledelinjer gi meg selvstendighet og trygghet. Et ledelinjesystem utført slik det skal, kan gi en avslappet bytur hvor jeg kan kose meg på veien. Når noen kommuner derimot klarer å gjøre om godt tilrettelagte uteområder til farlige labyrinter med umerkete eller feilmerkede farer, ja da kan en hyggelig bytur bli et energisluk uten like. Eller i verste fall sende meg rett på legevakten. Ledelinjesystem er som et vakkert språk når det henger sammen slik det skal, men kan virke uforståelig og forvirrende når det er lite gjennomtenkt. Jeg vet utforming ikke blir slik av vrang vilje, men at man ikke helt forstår konseptet eller har satt seg godt nok inn i betydningen av det. Et faresignal foran første trinn på en trapp ned kan gjøre meg i stand til å gå ned den trappen trygt og godt. En ledelinje uten faresignal kan derimot forårsake at jeg kommer meg ned den trappa enda raskere, men det er ikke sikkert at jeg kan gå videre på min vei etterpå.

Jeg har stor forståelse for at verden aldri vil bli fult ut tilrettelagt for synshemmede, og at jeg vil ha behov for en arm, eller annen form for assistanse både her og der for å få dekket mine behov her i livet. Men å oppleve en godt tilrettelagt togstasjon, uteområde eller butikk kan gjøre livet så mye hyggeligere. Det gir trygghet, mestring, og ikke minst følelse av å være som alle andre – en liten stund i hvert fall.