Et liv verd å leve
Hender det at du har øyeblikk i livet der du virkelig er stolt av noe du har fått til? Er det lenge siden sist du ikke kunne la være å gå rundt med et smil om munnen fordi det hadde hendt noe fint? Har du møtt noen mennesker i det siste som virkelig var med å lyse opp dagen din?
Som blind møter jeg ofte reaksjoner hos folk i retning av at de synes synd på meg og begrensningene det å ikke se fører med seg. Jeg skal ikke skjønnmale livet uten syn, det er til tider temmelig frustrerende og tungvint. Innimellom føler jeg meg både hjelpeløs, sint og lei meg på grunn av småting og situasjoner der jeg kommer til kort, eller gjerne skulle få være med å for eksempel nyte vakker natur. Til tross for dette består livet mitt av så mye mer. Jeg lurer på om jeg av og til lettere har tilgang på glede og tilfredshet nettopp fordi begrensningene i livet mitt kan virke store?
La oss gå ut i en dag sammen, så kan det hende du skjønner hva jeg mener:
Det er fint vær, sola har smelta vekk det meste av snøen i området der jeg bor. Det i seg selv gjør meg glad i dag. Det betyr nemlig at jeg kan ferdes ute og kjenne igjen omgivelsene mine. Ingen snø som tåkelegger underlaget av asfalt og gress, lydene rundt meg er igjen til å dra kjensel på. Jeg har avtalt å møte ei venninne på kjøpesenteret, der jeg også skal gjøre unna noen ærender. Rett før jeg skal dra, får jeg beskjed om at hun har blitt syk og ikke kan møte meg likevel. I lys av den fine dagen tenker jeg at dette ikke er dagen for å sitte inne, og jeg gjør noe jeg ikke har gjort særlig ofte: Jeg drar til kjøpesenteret – alene.
Jeg kjenner spenningen i magen der jeg sitter i taxien til senteret. En skrekkblanda fryd. Kommer jeg til å finne rulletrappa uten å velte utstillingen til Mester Grønn? Jeg har aldri funnet apoteket før de gangene jeg har forsøkt, vil jeg klare det i dag? Kommer det til å være fullt av folk på senteret, eller vil det være mulig å høre hvor jeg går?
Det skal sies at det er et lite kjøpesenter, i et oversiktlig lokalmiljø, så risikoen for å gå seg helt vill er minimal. Likevel er jeg svært spent da jeg betaler drosjesjåføren og forsikrer meg om at jeg vet hvor jeg er når jeg går ut av bilen.
Jeg står stille, lytter… jeg hører skyvedørene i senteret, og finner veien inn. Jeg hører lydene fra kassaapparatene på Meny, går forbi dem, og … Yes! Der hører jeg rulletrappa. Hadde du sett meg nå, hadde du sett smilet mitt. Vel oppe i andre etasje går jeg mot venstre. Jeg vet at apoteket er i den retningen. Jeg hører noen rope til meg fra en sittegruppe, de roper «hei Heidi». Jeg vet ikke helt hvem det er, men jeg roper tilbake og spør om jeg går i retning apoteket. Noen andre svarer at jeg må litt mer mot venstre, og jeg justerer retningen før jeg merker at jeg kommer inn i butikken. Jeg vet ikke hvordan skifantomene på Norges landslag føler det når de vinner, men jeg tror seiersfølelsen jeg har der inne på apoteket nok kan måle seg med det!
Slik fortsetter handleturen. Jeg får vært innom både optikeren, matbutikken og bokhandelen før jeg er ferdig. Og jeg opplever å møte trivelige og imøtekommende mennesker overalt i dag. Betjeningen i butikkene viser seg fra sin beste side, folk som er ute og handler hilser eller gir meg en arm om de ser at jeg surrer med retningen. Og jeg? Jeg er stolt som en hane over å ha gjort dette! At jeg våget å dra ut på egenhånd. At jeg fikk gjort det jeg skulle, og ikke bare
det: Jeg fikk møte så mange hyggelige mennesker! Jeg kan rett og slett ikke la være å smile, og ja, jeg tror jeg skinner om kapp med sola.
Kanskje tenker du at dette hørtes tungvint ut, at det å være så avhengig av andres velvilje ikke er noe å ønske seg. Kan hende det er riktig, men da har jeg et spørsmål til deg: Når opplevde du sist en lignende triumf? Hva er det i ditt liv som lar det få kjenne på en slik glede? Vi har alle rammer som vi liker å holde oss innenfor, enten det er fysiske og praktiske eller mer på det mentale planet. Uansett tror jeg at det er felles for de fleste å kjenne på glede og stolthet når man får til eller gjør noe utenom det man vanligvis har som sine grenser. Når man får til noe man ikke har klart eller våget før. Blind eller ikke blind!
LUKK ØYNENE OG SE
Se deg rundt!
Hva ser du da,
Hva fester øynene dine seg på?
Ser du flekken på genseren din,
Snøværet og rotet på gulvet?
ser du alt du har å gjøre men ikke får gjort?
I så fall: Prøv igjen!
Lukk øynene denne gangen
Lukk øynene og SE
Ser du godheten i dagen som snart er over?
Var det noen som ga deg et vennlig smil,
En hjelpende hånd eller hyggelige ord?
Vet du hva jeg fikk øye på i dag?
Jeg så ikke snøvær, rot eller flekken på genseren
Den jeg fikk se var DEG – du lyste opp dagen for meg!
TAKK!
Og du…
Lukk øynene og SE!
