Et rausere helsebegrep

– Flere av ungdomspartiene har foreslått en utvidelse av grensen for tilgang til fri abort. En utvidelse er ikke uten problemer for kvinnen, fosteret og samfunnet, sier Inger Marie Lid.

Grensen for selvbestemt abort er i dag 12. uke. Etter 12. uke er det mulig å ta abort dersom en abortnemnd innvilger dette. En av begrunnelsene for slik innvilgelse er ifølge abortlovens paragraf 2c: «stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». Abort som foretas på dette grunnlaget er selektiv abort, som begrunnes i karakteristika ved fosteret.

Er det rimelig at potensielle foreldre skal kunne velge sine fremtidige barns egenskaper og genetikk? Det ligger en normativ forståelse av helse og vaker under abortlovens eugenikkparagraf, paragraf 2c. Fosterets helse og funksjonsevne bør være god og fosteret bør være uten lyte.

Selektiv abort reiser spørsmål om hvilken informasjon kommende foreldre skal ha tilgang til å få om fosteret. Vi må spørre om det er riktig at et foster skal stå til ansvar for foreldrenes forventninger om et såkalt «velskapt barn».
I en velferdsstat er det viktig å ha en demokratisk samtale om hvilke tilbud som skal omfattes av den offentlige helsetjenesten. Er det samfunnets oppgave å forhindre at det fødes barn med Trisomi 21 (Downs syndrom) og Trisomi 18? Hvordan skal pliktene overfor kommende foreldres interesser og det kommende barnets interesse balanseres? Både helse og livskvalitet er normative begrep som bygger på forholdsvis snevre forestillinger om normalitet.

Hva slags liv kan man forvente at et barn med funksjonsnedsettelse kan få? Professor Johanne Sundby, som har vært medlem av flere abortnemnder, hevder i et intervju med Klassekampen 5. september at barnet med «alvorlige misdannelser» vil kunne komme til å «tilbringe resten av livet på institusjon.» Dette var situasjonen på 1970-tallet, da abortkampen var viktig. I dag er det ikke så mange som lever livet på institusjon, men det er flere som lever et liv som krever omsorg, noen lever også korte liv med store omsorgsbehov. I dagens velferdsstat skal omsorgen ytes i boliger som kan gi gode levekår for personen som bruker omsorgstjenester. En viktig årsak til at personer med utviklingshemming ikke har gode levekår, er samfunnets diskriminering av denne gruppen.
Norge ratifiserte i 2013 FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, CRPD. Ifølge denne skal diskriminering på grunnlag av funksjonsevne motvirkes. Barn med funksjonsnedsettelse skal oppleve å bli møtt med respekt for sin identitet og sine utviklingsmuligheter. Likevel brytes særlig utviklingshemmedes rettigheter jevnlig og systematisk innen utdanning, arbeid, bolig, ferie og fritid, for å nevne noe.

Et samfunn med en god om omfattende velferdsstat trenger et raust og inkluderende helsebegrep. Det er mulig å leve et godt liv med utviklingshemming, genetiske variasjoner og funksjonsnedsettelse, både for personen selv og for familie og venner. Helsebegrepet bør derfor gjenspeile at en ikke trenger å være «frisk» for å oppleve god helse og livskvalitet. Med dette utgangspunktet er det ikke et gode å utvide abortgrensen og tilby kommende foreldre mer informasjon om fosterets egenskaper.

Skervet av: Inger Marie Lid, teolog, PhD og professor i folkehelse og rehabilitering, tilknyttet VID, Vitenskapelige høyskole.