Jon Ivar Dypedal

Gapet mellom meg og folk flest

En tekst i Synlige stemmer, skrevet av Jon Ivar Dypedal

– Jeg har en følelse av at mange automatisk tenker at jeg helst vil prate med andre som også er nesten blinde. Bare fordi jeg selv er nesten blind. Men de fleste er jo ikke nesten blinde. De fleste er heller ikke filatelister, venstrevelgere eller rørleggere.

Jeg er deltidsstudent på BI der jeg studerer digital kommunikasjon. Og i forbindelse med dette studiet skriver jeg sammen med en medstudent en prosjektoppgave. Vi vil undersøke om folk flest synes det ville være nyttig om de kunne betale regninger og utføre andre banktjenester via talestyring. En ganske typisk ting å studere når man går på BI. Jeg forstår godt at folk tenker det er naturlig for meg å jobbe med tale når jeg ikke ser. Men faktum er at Google Home var årets julegave i 2018, Alexa fra Amazone og Siri fra Apple er flere kjente talestyringsenheter på markedet. Det betyr at tale er noe folk flest bruker og ikke bare synshemmede, slik som det var før i tiden.

En liten opplevelse i forbindelse med oppgaven

Vi skulle gjennomføre intervjuer til oppgaven, og det var jeg som skulle ordne dette. Jeg sendte ut en e-post til noen av mine seende venner med spørsmål om de hadde navn og telefonnummer til folk vi kunne intervjue. En relativt vanlig fremgangsmåte når man skal skaffe informanter.

Vi hadde absolutt ingen interesse av å fokusere spesielt på folk med synshemming eller annen funksjonsnedsettelse, og jeg vurderte faktisk seriøst om jeg skulle skrive noe i eposten om dette. – Nemlig at intervjuobjektene ikke trengte å være synshemmede. Men jeg lot det være.

Det er mulig jeg burde gjort nettopp det. For det virker som folk automatisk tenkte at jeg ville intervjue andre «blindinger». I hvert fall fikk jeg navn på ganske mange synshemmede. Jeg måtte til og med forklare til noen at jeg ikke hadde spurt etter intervjuobjekter med nedsatt funksjonsevne. Jeg hadde egentlig ikke spesifisert noe som helst. Jeg hadde spurt etter folk flest, og de fleste er jo ikke synshemmede, det er bare to prosent av befolkningen.

En ting er når man søker etter folk innad i blindemiljøet, men av andre synes jeg er litt rart. De fleste er jo ikke nesten blinde. Og det å bare basere noe på hva de synshemmede mener, kan fort gi et litt feil bilde.

Plassert i bås

Jeg har førerhund, og det gjør at man automatisk får utrolig mye oppmerksomhet. Det skjer ganske ofte for eksempel på bussen, at jeg overhører samtaler mellom barn og voksne. Barnet begynner stort sett alltid med «se på den søte hunden». «Ja. Det er en sånn hund som skal hjelpe de som ikke kan se så mye selv». For mange er nok jeg den eneste de vet om eller kjenner som har førerhund, det er ikke så veldig mange av oss i Norge. Men det er veldig tydelig og man blir veldig fort plassert i en bås.

Vil bli behandlet som alle andre

Jeg fikk uansett en rar følelse av at folk muligens oppfatter at synshemmingen min er en større del av meg enn det jeg tenker selv at den er? Jeg tror ikke at de som fikk e-posten i utgangspunktet tenkte at de skulle oppføre seg på en måte som ville gjøre at jeg kom til å stusse på det. Jeg synes bare at jeg ikke trengte å få nok en påminnelse om at jeg ikke er en del av folk flest. Jeg vil jo helst bare bli behandlet på vanlig måte.

Les Jon Ivar Dypedals forrige tekst i Synlige stemmer her.